Glad for kjønnsnøytral tittel

Hvor­dan er det å være mann i et yrke der nær­me­re 99,7 pro­sent av kol­le­g­ene er kvin­ner?

Hva sy­nes egent­lig Nor­ges mann­li­ge hel­se­søst­re om at de snart kan kalle seg hel­se­sy­ke­plei­er, og hva må til for å øke manns­an­de­len?

Det fin­nes i dag elleve mann­li­ge hel­se­søst­re her i lan­det. Her er én av dem.

Da­niel Kend­rick (32)

• Ar­beids­sted: På ung­doms­sko­le og vi­de­re­gå­en­de sko­le, samt på hel­se­sta­sjon for ung­dom i Oslo
• Hel­se­søs­ter si­den 2018

– Det er utro­lig spen­nen­de å være hel­se­søs­ter og vel­dig va­ri­ert. På sko­len hand­ler det mye om stress og press. Om livs­be­last­nin­ger som på­vir­ker ung­dom­men i stør­re el­ler mind­re grad. Sto­re­fri kan dess­uten bli en mini­le­ge­vakt, med skrubb­sår og mind­re ho­de­ska­der. På hel­se­sta­sjon for ung­dom er det vel­dig mye sek­su­ell og re­pro­duk­tiv hel­se, men også mye psy­kisk hel­se. Jeg mer­ker at når vi er lyd­hø­re, så kom­mer det mye mer frem. I ni av ti til­fel­ler er det en takk­nem­lig jobb. Jeg får jo kon­takt med en del med ung­dom, og noen si­tua­sjo­ner og skjeb­ner er ikke all­tid så lett å leg­ge fra seg når man går hjem.

– Hvor­for valg­te du å bli hel­se­søs­ter?

– Mye grun­net per­son­lig in­ter­es­se for fa­get. Jeg sy­nes det å fo­re­byg­ge syk­dom og å frem­me hel­se slik vi gjør, er spen­nen­de og ut­ford­ren­de på and­re må­ter enn «tun­ge løft og lan­ge nat­te­vak­ter». Mitt øns­ke om å jobbe fore­byg­gen­de og hel­se­frem­men­de kom gan­ske tid­lig, al­le­re­de un­der sy­ke­plei­er­ut­dan­nin­gen. Jeg var på ut­veks­ling i Na­mi­bia un­der tred­je­året og så at det var så man­ge må­ter å bru­ke kom­pe­tan­sen sin på.

– Hva, om noe, be­tyr det for din yr­kes­ut­øv­el­se at du er mann?

– Det be­tyr nok noe, men om jeg er til vel­dig mye stør­re hjelp for gut­ter, vet jeg ikke. Kvin­ner og menn kan nok li­ke­vel ha ulik til­nær­ming til uli­ke ut­ford­rin­ger, og jeg ten­ker at ba­lan­se mel­lom kjøn­ne­ne er en vik­tig for­ut­set­ning for li­ke­ver­di­ge tje­nes­ter. Jeg mer­ker dess­uten, fra både ele­ver og and­re fag­folk som job­ber med barn og unge, at det for en­kel­te be­tyr noe å kun­ne gå til en mann. Da er det verdt et var­sko når man ser hvor kvin­ne­do­mi­nert søk­na­den til også me­di­sin- og psy­ko­lo­gi­stu­di­er er i dag.

– Hva me­ner du må til for å få fle­re menn til å vel­ge det­te yr­ket?

– End­ring av tit­te­len tror jeg er et vik­tig grep. Vi må få frem at det er sy­ke­pleie vi dri­ver med, og at sy­ke­pleie er mer enn om­sorg og var­me hen­der. De må også en hold­nings­end­ring til, samt fas­te, tryg­ge stil­lin­ger i kom­mu­ne­ne. Det bur­de også til­bys ut­dan­nings­stil­lin­ger for dem som øns­ker å ta vi­de­re­ut­dan­ning som hel­se­søs­ter, slik det gjø­res in­nen for eks­em­pel in­ten­siv, on­ko­lo­gi og så vi­de­re.

– Hva sy­nes du om den nye yr­kes­tit­te­len «hel­se­sy­ke­plei­er»?

– Jeg sy­nes den er kjem­pe­fin! For det før­s­te for­di den er kjønns­nøy­tral. Det er et vik­tig ar­gu­ment. For det and­re for­di den fan­ger opp det at vi er sy­ke­plei­e­re. Min en­tu­si­as­me kan ha noe å gjø­re med at jeg ikke har så lang farts­tid og der­med ikke har opp­ar­bei­det en sterk iden­ti­tet knyt­tet til helsesøstertittelen.