– Vi må slutte fred med bakteriene

Er det noe korona har lært oss, så er det at helsevesenet vårt har begrenset kapasitet. Sykehusene kan ikke ta imot et ubegrenset antall pasienter. Det må få betydning for hvordan vi håndterer antibiotikaresistens. For er det en medisin som er viktig for å holde pasienter hjemme fra sykehus, så er det antibiotika. Pasienter som ellers ville ha ligget i månedsvis på en intensivavdeling, kan skrives ut etter et par dager. I de aller fleste tilfeller holder det til og med at pasienten behandler seg selv.

Det har ikke alltid være slik. Før krigen var det nettopp bakterieinfeksjoner som kostet flest menneskeliv. Og uten antibiotika er det nesten umulig å forestille seg et moderne helsevesen. For antibiotika er grunnmuren i helsevesenet vårt: Alle de fremskritt som legevitenskapen har gjort etter andre verdenskrig – det være seg transplantasjoner, proteser eller kreftbehandling – bygger på antibiotika.

Unødig bruk av antibiotika

Likevel tar vi ikke godt nok vare på den. Flere og flere bakterier blir resistente mot antibiotika, og fremfor å bruke mindre antibiotika bruker menneskene bare mer og mer. Både innen landbruk og medisin brukes det enorme mengder antibiotika. Og det brukes unødvendig.

På verdensbasis går over halvparten av antibiotikaen i primærhelsetjenesten til lette luftveisinfeksjoner som halsbetennelse, ørebetennelse og bihulebetennelse, ifølge National Institute for Health and Care Excellence (NICE). Det er infeksjoner som ofte kan behandles uten antibiotika. Eksempelvis vil en ørebetennelse som oftest gå over av seg selv etter tre til fire dager. Nesedråper og smertestillende er beste medisin.

Halsbetennelse er ubehagelig når det står på, men er du ellers frisk, vil kroppen oftest kunne behandle også den av seg selv. I slike tilfeller er helsepersonell derfor anbefalt å avvente sykdomsbildet før de forskriver antibiotika. Likevel deler legene fortsatt ut for mye antibiotika – ofte fordi de opplever at pasientene krever det.

Vi er flinkere i Norge enn i mange andre land, menlangt fra flinkest i klassen. Før koronapandemien delte norske leger ut 30 prosent mer antibiotika enn sine svenske kolleger og nesten 60 prosent mer enn sine kolleger i Nederland, ifølge data fra Det europeiske smittevernbyrået. Det har derfor vært et uttalt mål å redusere bruken i Norge, helst ned til Nederlands nivå. Siden 2012 har legene også redusert bruken år for år, men fra 2018 til 2019 gikk bruken opp igjen i primærhelsetjenesten med 2 prosent.

Dreper normalfloraen

Bonusene ved å redusere antibiotikabruken er mange. Ikke bare reduserer vi antallet resistente bakterier. Unødvendig bruk av antibiotika er heller ikke bra for helsen. Årsaken er at antibiotika påvirker normalfloraen vår, altså de gode bakteriene vi har i tarmen. Å drepe disse gode bakteriene kan svekke immunforsvaret på kort sikt.

For noen år siden undersøkte en gruppe britiske forskere flere hundre pasienter som alle hadde henvendt seg til primærhelsetjenesten med lette luftveisinfeksjoner og halsbetennelse. Ved å sammenlikne tilbakefallsprosenten for dem som hadde fått tildelt antibiotika av legen sin, med tilbakefallsprosenten for dem som ikke hadde fått det, fant de faktisk at tilbakefallsprosenten var høyere for dem som fikk utskrevet antibiotika (1). Flere av dem som hadde brukt medisiner for å bli friske, ble altså raskere syke igjen. Det var heller ikke noen høyere andel av andre komplikasjoner hos dem som ikke tok antibiotika.

Forskere har funnet at urfolk, bønder og folk som lever tett på naturen, er langt mindre disponert for såkalte autoimmune sykdommer enn hva mennesker som bor i urbane strøk, er. Disse sykdommene skyldes at immunforsvaret går til angrep på egen organisme. Slike sykdommer er i sterk vekst over hele den vestlige verden. De er svært alvorlige, svekker livskvaliteten og er i verste fall dødelige. Det er alt fra Addisons sykdom til Crohns sykdom, til diabetes type 1 og multippel sklerose.

Årlig dør hundretusener av slike sykdommer. Men hvordan kan det ha seg at mennesker som bor i byer og lever renslige, behagelige liv, er mer disponert for disse sykdommene enn urfolk, bønder og fattige i den tredje verden? Ny forskning viser at det kanskyldes vår manglende kontakt med naturen og kanskje også overdreven bruk av antibiotika. Vi kommer ikke lenger i daglig kontakt med de bakteriene som vi evolusjonsmessig har utviklet oss sammen med, og vi dreper normalfloraen med medikamenter.

Ble gladere av jordbakterie

I 2005 gjennomførte en britisk kreftforsker et merkelig eksperiment. I et forsøk på å lindre symptomene til en gruppe pasienter med lungekreft ga hun dem en dose med svekkede jordbakterier av typen Mycobacterium vacca. Hun fant at pasientene som fikk disse bakteriene, ikke bare opplevde en lindring for sine kreftsymptomer, de fikk også bedre mental helse, økt vitalitet og bedre kognitive evner: De ble gladere!

Det oppsiktsvekkende resultatet ledet en gruppe forskere ved University College London til å gjøre dedikerte eksperimenter med Mycobacterium vacca på mus. Resultatet var det samme: Mus som ble tilført jordbakterien, viste tegn på å bli gladere og mer sosiale. Nærmere undersøkelser viste at tilførsel av Mycobacterium vacca aktiverte nerveceller i hjernen som produserer serotonin – et viktig stoff for å regulere humør, oppstemthet og våkenhet.

Siden er det gjort flere eksperimenter med Mycobacterium vacca.Det viser seg nå at bakterien ikke bare gjør deg gladere. Sannsynligvis gjør den deg også mindre stresset. I 2019 utførte en gruppe amerikanske forskere en studie der de plasserte små mus i et bur sammen med en stor, aggressiv hannmus. Her satt musene sammen med den skumle drittsekk-musen i 19 dager. Musene som ikke hadde fått tilført Mycobacterium vacca, utviklet sterke stressymptomer og hadde symptomer som minnet om posttraumatisk stress. Mus som var tilført bakterien, ble langt mindre stresset (2). Forskerne skal nå faktisk utføre kliniske tester med bruk av Mycobacterium vacca på krigsveteraner med posttraumatiske stresslidelser.

Tilpasning eller eliminasjon

I bakteriologien – læren om bakteriene – har det tradisjonelt eksistert to paradigmer. Det ene har handlet om å drepe bakteriene, det andre om å leve med dem. I mellomkrigstiden levde disse to paradigmene side om side. Ved Institut Pasteur i Paris var man tilhengere av å bygge opp vernet mot bakteriene gjennom hygiene, vaksinasjonsprogrammer og styrking av immunforsvaret – såkalt immunologi.

Ved Robert Koch Institute i Berlin arbeidet man mer med bekjempelse av dem, noe man langt på vei klarte gjennom utviklingen av de første antimikrobielle midlene kalt sulfonamider. For enkelhets skyld kan vi kalle det første paradigmet for tilpassingsparadigmet, mens det andre kan kalles eliminasjonsparadigmet.

Oppdagelsen av penicillin, og senere enda mer effektive antibiotika, førte langt på vei til en overdreven tro på eliminasjonsparadigmet. Antibiotika var så drepende effektivt at det spredte seg en holdning langt ut over legestandens grenser om at menneskene var bakterienes herrer. Som en konsekvens ble bakteriebekjempelse nærmest en folkesport. Antimikrobielle midler ble introdusert i alt fra tannkrem, såpe og vaskemidler til sminke, mat, kjøttproduksjon og plantevernmidler. Samme hvor menneskene befant seg, var målet å drepe bakteriene rundt seg. Det gode liv var et bakteriefritt liv med bakteriefri mat i bakteriefrie hus. Mon det.

Les også: Bakteriene gjør alt de kan for å overleve

Bakteriene er viktige for oss

Det raske og farlige inntoget av autoimmune sykdommer tyder nå på at bakteriene er langt viktigere for oss enn vi har trodd. I en skog er artene avhengige av hverandre i et eneste stort samspill. Utrydder du for mange av artene i skogen, risikerer du at hele økosystemet til slutt raser sammen, slik en mur gjør det når du napper ut for mange steiner.

Om vi begynner å tenke på mennesket som et økosystem – som en skog av ulike arter vi lever sammen med – har det kanskje konsekvenser å nappe ut arter her ifra også? Det er kjent at store endringer i tarmfloraen har epigenetisk effekt på immuncellene. Det handler om endringer i genuttrykket, altså hvilke gener som er slått av og på i de hvite blodlegemene.

Slik henger kanskje to av vår tids største helsekriser til dels sammen: Den voksende hæren av resistente bakterier og utviklingen av autoimmune sykdommer blant mennesker. Årlig dør nå 700 000 mennesker av resistente bakterier. Klarer vi ikke å stanse resistensen, kan dødstallene stige til ti millioner mennesker i året innen 2050, ifølge Jim O'Neill-rapporten (3).

Derfor må vi slutte fred med bakteriene. Vi skal absolutt ikke slutte å bruke antibiotika. Men vi må verne om den. Sparer vi antibiotikaen til dem som virkelig trenger den, gjør vi både oss selv og helsevesenet en stor tjeneste.

Referanser

1.         Little P, Gould C, Williamson I, Warner G, Gantley M, Kinmonth AL. Reattendance and complications in a randomised trail of prescribing strategies for sore throat: the medicalising effect of prescribing antibiotics. BMJ. 1997;315(7104):350–2.

2.         Amoroso M, Böttcher A, Lowry CA, Langgartner D, Reber SO. Subcutaneous Mycobacterium vaccae promotes resilience in a mouse model of chronic psychosocial stress when administered prior to or during psychosocial stress. Brain Behav Immun. 2020;87:309–17.

3.         O’Neill J. The review on Antimicrobial Resistance. Storbritannia; 2014.