– Jeg kan strekke meg mye lenger enn jeg trodde

– Hit kommer de og henter medisinene sine, da. Vi snakker sammen gjennom denne åpningen, forteller Sølvi Karlung.

Hun åpner luka inne fra kontoret som ligger ved det lille, eller skal vi si bitte lille, medisinrommet inne i bygg 45 på Ullevål sykehus i Oslo.

Så titter hun ut. Nå er det stengt og ingen i sikte. I hele åpningstiden er det et jevnt tilsig av LAR-brukere.

Karlung overleverer medisinene gjennom en smal åpning under det beskyttende pleksiglasset, og herfra ser hun på at medisinene blir tatt. Om pasienten står på Buvidal, et langtidsvirkende buprenorfin, går de inn på et rom ved siden av. Buvidal settes som injeksjon av sykepleier.

Mennesker som er i LAR, kan ha forskjellige behandlingsregimer. Metadon, Buprenorfin eller Buvidal er de vanligste medikamentene.

Noen kommer daglig for å hente medisinene, noen annenhver dag, noen ukentlig. De som går på Buvidal, kommer en gang i måneden.

Har vært rigid

I mange år har brukere som er i LAR, vært underlagt et rigid opplegg. De som går på Metadon eller Buprenorfin, har selv måttet hente medisinene på apoteket eller ved poliklinikken, og de måtte tas der og da. Dette for å sikre at LAR-medisinene faktisk går til den som skal ha dem, og ikke selges til andre.

Har man opparbeidet seg nok tillit, kan man få med seg medisiner for en dag eller to hjem.

En del av dem som kommer til poliklinikken, er av en eller annen grunn kastet ut av henteordningen de vanligvis har ved apoteket. Bakgrunnen er i mange tilfeller at det har blitt bråk eller trøbbel av noe slag, som gjør at hentingen må skje hos poliklinikken.

Kviet seg for å komme

I juni i år kom nye retningslinjer fra Helsedirektoratet som blant annet går ut på å dempe kontrollregimet som til nå har vært til stede.

Uansett: Da pandemien kom, måtte brukerne holde seg hjemme, i alle fall de som var i risikogrupper. 

Og med lang historikk som rusavhengig har det ofte tilkommet forskjellige andre sykdomstilstander. Helsen er ikke alltid så god. 

– Jeg satt her i luka og skjønte fort at mange kviet seg for å ta turen opp. De var redde for smitte. Noen ble satt i isolasjon på grunn av symptomer eller fordi de var nærkontakter.

Hvordan skulle de nå få medisinene sine?

Aha-opplevelse

Medisinutdelingen ble raskt blinket ut som en prioritert oppgave av klinikkledelsen.

– Det var en liten aha-opplevelse for meg. Jeg vet jo at det jeg gjør, er viktig, men det er jo ikke alltid man føler seg prioritert her man sitter på dette bitte lille kontoret, sier hun og ser seg rundt.

På døra inn til kontoret står det med store bokstaver at her inne skal det være to sykepleiere samtidig. «MAX!» Flere er det ikke plass til.

Men medisin til dem som gikk på LAR, var altså en prioritert oppgave da alt stengte ned.

– Uten medisiner blir man fort dårlig. Det kan gå raskt til abstinensene kommer. En dag eller to uten de faste medisinene, så kan man bli skikkelig dårlig, forteller Karlung.

– Skjelvinger, svette, diaré, smerter i kroppen. Abstinensene kan være forferdelige. Fristelsen til å ta noe annet kan da bli stor, sier hun.

Dette ville hun og kollegene på ingen måte utsette pasientene sine for.

De fant på noe lurt: AmbuLAR!

Levering gjennom vinduet eller i trappa

Med det snudde de rett og slett hele utdelingsregimet rundt. I stedet for å levere medisinen på sykehuset, kjørte hun og kollegene og leverte medisinen hjemme hos pasienten. De ble kreative, og de samarbeidet med pasientene: LAR ble levert gjennom vinduer og i trappeoppganger.

– Det ble en suksess. Mange var takknemlige for at de slapp å dra ut og utsette seg for smitte på kollektivtrafikk og å reise gjennom byen, sier hun.

Karlung så samtidig at mange av LAR-pasientene var påpasselig med håndhygienen og å følge myndighetenes råd om avstand og isolasjon. Og det viste seg jo også at den smittebølgen mange fryktet ville komme i rusmiljøet, den kom ikke.

– Det har vært enkelttilfeller, men ikke noen store utbrudd, sier Karlung.

Gjennom AmbuLAR ble det lempet på intervallene for medisinutdeling. Pasienten kunne få medisiner for noen flere dager, når sykepleierne først hadde kjørt hjem til dem.

Fikk høre om utfordringene

Også noen av dem som hentet medisiner ved poliklinikken, fikk lempeligere henteordninger. Etter å ha jobbet med medisinutdeling i tre år kjenner hun en del av LAR-brukerne godt.

Mange av behandlerne var på hjemmekontor, men Sølvi Karlung og kollegene i medisinutdelingsteamet måtte være fysisk til stede. Det førte til at de sykepleierne som sto ute «i felt», kunne foreslå hva som kunne fungere som lempeligere henteordninger for den enkelte.

– Både jeg og kollegene mine har fått høre mye om hvilke utfordringer som har oppstått for den enkelte under pandemien, sier hun.

Flere over på langtidsvirkende

Også den langtidsvirkende injeksjonen med Buvidal har fått drahjelp av pandemien. Dette medikamentet ble innført i august 2019 og var derfor et ukjent tilbud for mange da landet ble stengt ned i mars året etter.

– Vi har ønsket å få flere over på dette medikamentet fordi det gir større frihet for den enkelte. På Metadon og Buprenorfin må de ta medisin hver dag, og de må be om tillatelse til alt mulig. Bare en reise ut av byen må søkes om og planlegges. Med Buvidal trenger de bare denne injeksjonen en gang hver måned, og det er såpass fleksibelt at de kan komme og få den etter tre til fem uker. De trenger ikke timeavtale heller, sier hun.

Holdt nye avtaler

Søvi Karlung forteller at mange har fått fortsette med de lempeligere ordningene de fikk i starten av pandemien.

– Det viste seg at de aller fleste holdt avtalene. Så pandemien har lært meg at mange kan få mer tillit enn det jeg kanskje hadde trodd på forhånd. Det har gått veldig bra, sier hun.

– Presset på bemanning

Grensesetting er noe hun har blitt drillet på i jobben som medisinutdeler.

Hun forteller at de etter hvert også måtte sette grenser for utkjøringen med AmbuLAR. Dersom det ikke var spesielle grunner som smittefrykt, karantene eller isolasjon, men bare at det var enklere å få medisinen tilkjørt, måtte de si nei til å komme.

– Vi har vært veldig presset på bemanning på grunn av sykdom eller karantene, så utdelingen måtte begrenses til det som var helt nødvendig. Det er hele tiden vurderinger rundt tilgjengeligheten av LAR-medisinene. Vi er ikke et døgnåpent apotek. Samtidig må ikke pasienten bli skjøvet ut til andre rusmidler fordi vi ikke er tilgjengelige nok, sier hun.

Lærdom: Verne dem som har minst, når krisen treffer

Omtrent samtidig kommer det en kvinne og banker på et vindu og viser med fingertegn at hun er kommet for å få medisinen sin. Sølvi Karlung responderer raskt og viser med hendene at det ikke er åpent.

– Jeg kjenner henne godt, og hun vet godt at vi har stengt nå. I noen få tilfeller kan det være greit å åpne opp likevel hvis det er noe helt spesielt. Men stort sett så gjør vi ikke det. Konsekvensen blir da lett at de samme kommer for sent dagen etter og dagen etter. Så da er det bedre å få nei en gang og så vite til neste gang at det ikke går an å tøye det tidspunktet som står.

– Sitter du igjen med lærdom fra pandemien som du vil ta med deg videre?

– Ja. Pandemien har lært meg hvor viktig det er å huske på de aller svakeste når krisen inntreffer. De som har minst når noe skjer, de må vi verne ekstra godt om. For meg var det en positiv opplevelse at medisinutdelingen ble så klart og tydelig prioritert fra ledelsen.

– Jeg tror at vi i fremtiden må være forberedt på å jobbe mer fleksibelt og ikke så rigid som vi har vært vant til i helsevesenet. Så pandemien har lært meg – og egentlig hele helsevesenet – hvor raskt det er mulig å endre på vante arbeidsmåter.

– Og helt personlig har jeg lært at jeg kan strekke meg mye lenger enn jeg trodde. Både på jobb og på hjemmebane, sier hun.