Den lange veien ut av benzogapet

Den sovende dronning har fått et hvitt slør av snø over seg, der hun ligger med sitt høyeste majestetiske punkt 1575 meter over havet og over Narvik by. Det er november 2017 og tre uker siden Kim Marius Haldorsen tok et valg som vil gjøre mørketida ekstra krevende: Han skal aldri ruse seg igjen.

– Da vil jeg ikke ta et glass vin til maten en gang. Det er jo faktisk også å ruse seg, sier han til Sykepleien.

Vi rusler en tur ut fra det gule folke­høgskole-liknende bygget til russeksjonen i Narvik, en del av Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Per november 2017 har seksjonen hatt 346 utskrivninger fra rusbehandling i 2017. Mange av pasientene har misbruk av benzodiazepiner som en del av rusproblemet sitt.

Institusjonen ligger på landet, sør for byen, og den islagte stien vi stavrer på, leder opp til Skjomtinden, også kalt Den sovende dronning.

– I sommer besøkte foreldrene mine meg, og vi gikk en fantastisk dagstur helt opp på nesetippen hennes, sier Haldorsen og peker på fjelltoppen i det fjerne.

Var underernært

Den 38-årige bergenseren er akkurat ferdig med to ukers avrusning. Han kom inn etter eget ønske, og hadde selv begynt nedtrappingen fra benzodiazepinene da han ble innlagt.

– Jeg hadde tatt solarium og trodde jeg så fin ut, men jeg var skikkelig langt nede. De ansatte sa til meg at jeg så forferdelig sliten ut. Jeg grein så jeg ble flau, men de beroliget meg og sa jeg bare skulle gråte.

Han synes det er godt å komme hit og stoler hundre prosent på dem som jobber her.

– De trår så forsiktig, og vi blir godt ivaretatt hele døgnet.

Pasientene får full helsesjekk: EKG, blodprøver og vekt inngår i de faste innkomstrutinene. Blodtrykksmåling fire ganger per dag under avrusning er viktig for å finne ut hvor pasienten befinner seg i abstinensfasen. Spirometri gjennomføres på indikasjon, for eksempel hvis pasienten har vært plaget med tungpustethet eller er kjent cannabisrøyker.

Det viste seg at Haldorsen var underernært og hadde vitaminmangel da han kom. Nå er han oppe i 62 kilo fordelt på 167 centimeter.

– Jeg veide 55 kilo da jeg kom inn, men skal opp til 67 eller 68.

I tillegg blir alle undersøkt klinisk. Noen ganger dukker det opp tegn og symptomer på tilstander som ikke har vært avdekket tidligere.

– Det hender stadig at nye diagnoser settes i forbindelse med oppholdet. Kreft og diabetes avdekkes noen ganger, andre ganger avdekkes kols, sier Geir Hugo Bolle, enhetsleder ved avrusningsenheten.

Tror det er 80 prosent illegalt misbruk

På avrusningsenheten fikk Haldorsen diazepam (Vival), som gradvis ble trappet ned. Da det var et par dager igjen, følte han seg stabil og sa at han ikke trengte flere piller.

– Vi bruker diazepam og oksazepam i avrusningen og tilpasser nedtrappingen individuelt. Vi har ikke et spesifikt regime for dem som er avhengige av benzodiazepiner, sier seksjonsoverlege Andreas Holund.

Nedtrappingsplanen er gjerne avhengig av om tablettene som pasienten bruker, er forskrevet av lege, eller om det er et illegalt misbruk, noe som Holund estimerer at rundt 80 prosent har. De med illegalt misbruk bruker gjerne de mest potente benzodiazepinene som gir mest rus. De aller fleste har et blandingsmisbruk som man også må ta hensyn til under nedtrappingen.

– Mange vil helst ikke gi slipp på benzodiazepinene når legen deres har forskrevet pillene. Det kan gjøre avrusningen vanskelig, sier Geir Hugo Bolle.

– Hva gjør dere da?

– Da snakker vi om at det medfører en risiko for tilbakefall, akkurat som lettøl.

Enheten tilbyr også badstue eller oljebad og avspenning hos fysioterapeut. Noen tåler raskere nedtrapping da.

– Andre trapper kanskje ned saktere enn de to ukene som vi bruker her. Men abstinensene kommer uansett, så hvorfor ikke korte ned? sier Bolle.

Abstinenser kan komme sent

Abstinensene for benzodiazepiner melder seg ofte senere enn for andre rusmidler, og kan komme på slutten av nedtrappingen.

– Vi har ofte blitt overrasket av det sjøl, også: «Jøss, var det en benzo-abstinens vi så her?» sier Bolle.

Benzo-abstinensene går gjerne mer på psyken enn abstinensene for andre rusmidler. Det handler om angst, sorg, depresjon, mareritt, dårlig søvn, rastløshet, hallusinasjoner, vrangforestillinger og raseriutbrudd.

Kim Marius Haldorsen sier han synes abstinenssymptomene fra benzodiazepinene kommer mer i bølger enn abstinensene for heroin og amfetamin. De kommer tre–fire ganger om dagen og kan dukke opp først tre dager etter nedtrapping.

– Jeg får angst. Hjertebank og en strøm av negativt tankekjør. Blir klam i nevene og skjelver i stemmen. Det kan vare fra en time til hele dagen. Og når jeg sovner, har jeg hyppige mareritt.

Nøkkelen for Haldorsen har vært å akseptere at han ikke klarer å stoppe de negative tankene som kommer som perler på en snor.

– Jeg har lært meg å tenke at «Oi, nå har jeg litt angst». Det går over. Hvis jeg kan være min verste fiende, kan jeg også være min beste venn. Så hvis and­re kan berolige meg, tenk hva jeg kan gjøre selv!

Sprekk som bivirkning

Etter to ukers avrusning flyttet Haldorsen over til en ny enhet. Hans nye rom er et av 22 på «åpen døgnenhet». Her er det mer fritt enn på avrusningen. Pasientene får dra alene ut av huset hvis de ønsker.

Men med friheten kommer fristelsene. Dette kan Haldorsen alt om. Han har vært inn og ut av avrusningsinstitusjoner og psykiatriske avdelinger siden 2006. Seks ganger i rusbehandling og ti ganger på DPS (distriktspsykiatrisk senter).

– Å sprekke er nærmest som en bivirkning etter avrusningen. Nitti prosent av dem som er her, sprekker når de kommer hjem igjen, sier han.

Men denne gangen akter han å være blant de 10 prosentene som er standhaftige og tåler å stå i russuget og ubehaget når det måtte komme. Det trener de på, både i gruppesamtaler og en-til-en-samtaler med psykolog.

– Pasientene ved døgnenheten deltar ofte i gruppebehandling to til fire ganger per uke. Psykologsamtalene er gjerne av kartleggende karakter, og skjer oftest i en tidlig fase av oppholdet, forklarer Geir Hugo Bolle.

Haldorsen skal foreløpig være på åpen døgnenhet i to uker til. Da skal han vurderes på nytt og kanskje skrives ut.

Satt i rullestol som barn

Kim Marius Haldorsen har en søster og foreldre som har støttet ham hver gang han har trengt hjelp. Men oppveksten var ikke helt A4: En periode i 11–12-årsalderen var han mye inn og ut av sykehus på grunn av beina sine. Han satt i rullestol fra han var to til han var fire år på grunn av osteomyelitt.

– De andre barna kunne løpe og klatre rundt, mens jeg bare måtte sitte i ro. Som voksen ville jeg derfor være med på alt og ble veldig impulsiv. Kunne plutselig hive meg på et fly til Syden på ferie, for eksempel.

– Hvordan vil du beskrive deg selv?

– Ehhh … jeg er aktiv … snill … omsorgsfull, kanskje litt for mye. Jeg liker å gå i fjellet, der er det ikke plass til angst.

­ – Har du en lidenskap, noe du elsker å gjøre?

– Jeg liker å hjelpe og motivere and­re. Jeg trener på å bli glad i meg sjøl for å kunne ta vare på andre. Jeg misliker meg selv så mye. Jeg har spurt meg selv mange ganger: «Hvorfor ruser du deg, Kim Marius?» Svaret er at det er for å kunne være i mitt eget selskap. Men det var ikke det som var grunnen til å begynne med. Det var fordi jeg var psykisk syk med mye uro og angst.

PTSD etter Kosovo

Den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over, mener Haldorsen kom da han i 2001 som 22-åring vervet seg som soldat til en fredsopprettende patrulje for NATO i Kosovo. Han kom hjem igjen etter et år, ganske så forand­ret.

– Det var slitsomt i Kosovo. Jeg så mye nød og elendighet, og kroppen var alltid på vakt, selv om jeg hadde en dag fri.

Da han kom hjem, klarte han ikke å legge det vekk.

– Jeg var ekstremt urolig og hadde en god del mareritt.

– Hvorfor tror du at du reagerte slik?

– Jeg er en omsorgsfull person, det gikk nok ekstra hardt inn på meg. Jeg skulle heller vært hjelpearbeider enn soldat.

Først i 2006 ble symptomene hans diagnostisert som PTSD, posttraumatisk stressyndrom.

– Tablettene slapp meg fri

Et par dager etter hjemkomsten fra Kosovo i 2002 fikk han Rohypnol og Valium av en barndomskamerat.

– Det var som å se lyset. Alt åpnet seg. All smerte og uro forsvant. Det bare rant av meg. Tablettene slapp meg fri. Det var som å gå med en vanvittig tung sekk på ryggen, og så kunne jeg endelig slenge den av meg. Jeg kunne sitte i flere timer og bare nyte roen.

Kjæresten hans ba ham gå til lege. Fastlegen ga ham resept på Somadril og Valium.

– Han var veldig forsiktig og forklarte meg at det var avhengighetsskapende. Jeg fikk bare et tjuetalls tabletter av hver, men jeg brukte dem opp på et par dager. Jeg tenkte at legen ikke kjente kroppen min, og at jeg trengte mye mer enn han forskrev.

Piller for 500 kroner dagen

Haldorsen gikk på benzodiazepiner i fire–fem år mens han jobbet som heismontør i Bergen. Først brukte han bare en tablett om morgenen. Så ble det mer, og ganske fort var det minst seks per dag. Han kjøpte tablettene illegalt for 500 kroner dagen.

– Med heroin forstår du at du har driti på draget, men det gjør du ikke med benzodiazepiner. Jeg klarte meg fint en dag uten piller, og forsto derfor ikke selv at jeg var avhengig til å begynne med.

Benzodiazepinene ruste først vekk hans store angstproblem. Men så kom de små problemene, og så ruste han vekk dem også.

– Jeg nådde aldri toppene av ubehag. Jeg kuttet dem alltid med rus. Etter hvert tok jeg en pille for alt, også når jeg skulle feire noe.

Brakk hånden fem ganger

Haldorsen levde et dobbeltliv og ble eks­pert på å skjule misbruket.

– Jeg solgte og dealte det ene øyeblikket og var i familieselskap det neste. Jeg gikk jo ikke rundt og snøvlet. Men jeg så på klokka hele tida. Tenkte bare på når jeg kunne ta neste tablett.

Det ble slutt med kjæresten etter tre måneder.

– Hun merket misbruket mitt etter hvert. Jeg var aldri voldelig, men kunne bli så rasende at jeg knuste ting og slo hånda i veggen så den brakk. Jeg har knekt hånden på den måten fem ganger, to av dem foran min mor.

Moren er sykepleier i psykiatrien, faren jobber i fengsel.

– Jeg har vært innom begge deler.

Haldorsen smiler litt matt mens han forteller om en gang han kjørte fra politiet og endte i fengsel.

Heroin og amfetamin fristet

Å skjule et stadig heftigere tablettmisbruk krevde mye av ham. Til slutt gikk han inn i en ruspsykose og ble innlagt på Sandviken DPS i 2006. Da krevde familien at han gikk i behandling for rusavhengigheten.

– Jeg gjorde det ikke for min egen del.

På Sandviken fikk han høre av sine medpasienter at heroin var som å gange benzo med 1000. Det fristet. I årene som fulgte, ble det en salig blanding av heroin, amfetamin og piller. Han overdoserte flere ganger og hadde to selvmordsforsøk mens han var ruspåvirket.

– Den beste rusen var den der jeg var akkurat på kanten til en overdose. Da følte jeg ingen ting. Alt negativt og vondt forsvant, både fysisk og psykisk.

Reseptfritt i Thailand

Etter Haldorsens første opphold ved russeksjonen i Narvik i 2015 holdt han seg rusfri i et og et halvt år. Det er hans rekord. Selv om han hadde trenet seg på å stå i ubehag, hjalp det ikke når det kom til stykket.

– Hva var det som gikk galt?

– Den første sprekken kom da jeg dro på ferie til Thailand med familien min i 2016. Jeg hadde ikke tatt en Paracet eller smakt en dråpe alkohol på et og et halvt år. Da jeg ble solbrent på skuldrene en av de første dagene, gikk jeg på apoteket. Der fikk jeg spørsmålet: «You want Xanor? You want Valium?» Det var helt reseptfritt.

– Jeg svarte nei takk. I to uker brukte jeg alt jeg hadde lært av hvordan jeg skulle tenke. Jeg veide for og imot. Sa til meg selv at en sprekk kan føre til døden. Vil jeg det?

Men så var det en dag like før hjemreise at han satt ved bassengkanten og kikket seg rundt. Alle rundt ham hadde en øl i hånden.

– Da fant jeg en unnskyldning. «Alle rundt meg ruser seg. Hvorfor skal ikke jeg kunne det?»

Andre sprekk etter familiebesøk

I sommer kom den andre sprekken. Da hadde foreldrene hans vært på besøk, og de hadde bodd på samme hotellrom, alle tre.

– Det var en fantastisk ferie. Vi gikk i fjellet og gjorde alt sammen. Det var lenge siden vi hadde vært så close. Jeg så de hadde fått rynker. Plutselig slo det meg hvor mye eldre de hadde blitt. Det fikk meg til å tenke hvor mye tid jeg hadde brukt på rus. Femten år på og av.

En uke etter at foreldrene dro tilbake til Bergen, fikk faren symptomer på slag, og havnet på sykehus. Det var ikke slag, men likevel nok til å få Haldorsen ut av vater.

– Jeg så hvor lett jeg kan miste dem. Jeg ble så knust. Hadde ingen idé om hvordan jeg skulle stå i det. Da gjorde jeg det eneste jeg kan: «Hvis jeg skal dempe denne smerten, må jeg spise en tablett.»

Så var han i gang igjen, men allerede i oktober oppsøkte han altså hjelp fra fastlegen sin.

Vil være brutalt ærlig

Denne gangen har Kim Marius Haldorsen bestemt seg for å slå sin rusfrie rekord én gang for alle. For å hjelpe ham litt ekstra har han blitt den første pasienten som får teste ut brukerstyrt seng ved russeksjon Narvik. Det vil si at han kan skrive seg selv inn igjen hvis han merker at russuget blir for sterkt.

– Hva vil du selv gjøre annerledes denne gangen?

– Nøkkelen er å være brutalt ærlig, høre på hva andre har å si og ikke ta for store skritt om gangen. Ikke dra på ferie til et sted hvor fristelsene er store, så tidlig.

Han vil også ta med seg gode rutiner som han får innarbeidet på russeksjonen: fredagsvask, fire måltider per dag, en morgen- eller ettermiddagsaktivitet og lørdagskos.

– Det er alfa og omega å ha rutiner. Hvis det er rotete i hodet, blir det rotete rundt meg. Det går begge veier.

I tillegg står han denne gangen på legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og tar buprenorfin (Subutex).

– Jeg tenker at jeg kan trappe ned i løpet av neste år. Jeg ser på det som krykken min nå til å begynne med. Jeg ønsker også å levere urinprøver to ganger i uka i et års tid til fastlegen min, og vil at sjefen min skal ha adgang til resultatene.

Praksisplass med støttende sjef

Haldorsen har skaffet seg praksisplass i en sportsbutikk. Da han skulle inn ved russeksjonen denne gangen, fikk han komme en uke før fordi det var en som hadde trukket seg fra plassen. De ringte ham på jobb og sa han kunne komme dagen etter.

– Jeg bare gikk. Rakk ikke å si fra til sjefen, men sendte ham en tekstmelding om hva jeg skulle. Han støtter meg fullt ut. Kollegene vet også at jeg sliter, uten at jeg har gått i detaljer.

Han viser tekstmeldingen fra sjefen:

«Bra valg du har tatt. Jeg vil være med og hjelpe deg videre.»

– En rusfri fremtid er bare en vinn-vinn-situasjon for meg. Men det er skremmende fordi det er nesten som din beste venn og din beste fluktmulighet blir borte.

Narvik har en kafé som er drevet av tidligere rusavhengige: Kafé Exit. Der vanker Haldorsen jevnlig og har fått god venner. Han har lyst å bli boende i Narvik når han nå skal i gang med sin rusfrie tilværelse.

Puslebitene faller på plass

– Hva er det verste du har vært gjennom så langt i avrusningsprosessen?

– Når tåken forsvinner fra hodet og jeg må kjenne på konsekvensene og lurer på hva jeg egentlig gjorde i situasjoner hvor jeg ikke husker helt hva som skjedde. Jeg blir frustrert. Negative tanker strømmer på, og jeg får panikkangst. Det kan ta uker eller måneder før det forsvinner.

– Det beste da?

– Når bitene begynner å falle på plass. Når jeg tar tak i ting og snakker med foreldrene mine, sjefen, banken og inkassobyrået.

Han har nettopp blitt gjeldfri etter at han fikset en nedbetalingsplan og betalte 500 kroner i uken. Da er den brikken på plass.

– Det er som et puslespill, og det kan gå lang tid mellom hver gang en brikke faller på plass. Jeg tar babysteps hele veien. Men det er så deilig å skape tillit hos familien igjen. Endelig får folk troen på meg igjen, og jeg får rusfrie venner.

– Får vi lov å ringe deg i januar og høre hvordan det går?

– Jada, bare ring. Men send SMS først, jeg er litt forsiktig med å ta telefoner fra ukjente numre.

Hjelp fra app og brukerstyrt seng

Sykepleien ringer klokken 08.45, mandag 15. januar. En litt trøtt stemme svarer at det går kjempebra, og at det har vært en fantastisk juleferie i Bergen med familien. Han lever et liv med faste rutiner. Står opp klokka sju og legger seg mellom 23 og 24. Spiser fire måltider om dagen og bruker Kafé Exit. Vasker hver fredag.

– Har du hatt bruk for den brukerstyrte sengen?

– Ja, fra mandag til torsdag i forrige uke.

Han hadde gledet seg skikkelig til å begynne på jobb igjen etter jul denne mandagen.

– Men så ble det ikke sånn jeg forventet. Jeg var usikker og nervøs og hadde en dårlig dag. Da jeg kom hjem på mandag, la jeg meg bare ned på sofaen og rakket ned på meg sjøl. Jeg begynte å tenke feil. Jeg tok meg i å tenke at jeg skulle ringe en kamerat jeg visste det gikk dårlig med. Russuget kom. Det var jo enkleste løsning, i stedet for å stå i ubehaget.

Men så ringte han klinikken i stedet. Han fikk komme inn på flekken.

– Jeg dro en halvtime etter at jeg hadde ringt. Det rare var at russuget forsvant med en gang jeg tok valget og ringte. Det var så godt å få bekreftet at det forsvinner da. For russug er som å få panikk. Det kommer på ett sekund, og det blir vanskelig å finne roen.

Han gikk på jobb mens han var på klinikken og hadde enda en dårlig dag før det kom en god dag.

– Jeg var usikker og skamfull. Følte at jeg ikke fikk ting til. Men jeg var åpen om det, og det hjelper.

Nå er han godt innkjørt i jobboppgavene igjen.

– Neste gang russuget kommer, skal jeg bruke en app som heter Minplan, som jeg har fått tips om fra klinikken. Der står det svart på hvitt hva jeg skal gjøre. Mitt første valg er å ringe til Kafé Exit. Hjelper ikke det, kan jeg ringe klinikken.