Står du inne for hver tablett du gir?

En gang iblant leser jeg preparatomtalene på benzodiazepinene for faktisk å minne meg selv på hva det er vi driver med. Hver gang får jeg gåsehud av tanken på hva slags ansvar vi har for andre mennesker i denne bransjen.

Det er ikke sukkertøy vi deler ut. Vi skal bli litt skremt. Vi skal ikke ta lett på det.

Min første benzoavhengige pasient traff jeg allerede som student. Hun fikk Vival morgen, middag, kveld og natt av oss. I tillegg skranglet det av tabletter i veska som hun supplerte med ved behov. Jeg snakket med henne om det. Hun avviste blankt at dette var noe problem og ville gjerne ha en annen sykepleier i morgen. Jeg tok det opp med legene på avdelingen. De ristet litt på hodet og sa at de ikke fikk gjort så mye med det her i en kortvarig sykehusinnleggelse.

Jeg ringte fastlegen. Han sa «ja og ha» og «vi tar det opp i ny og ne, men du vet … hun er jo godt voksen og ikke motivert for å gjøre noe med det. Har hatt angst og litt nerver hele livet.» Han så ikke at han det var noe han kunne gjøre med det.

Utbredt problem

I psykiatripraksisen traff jeg pasienter med et så omfattende pilleforbruk at det er vanskelig å tro på. Og jeg gikk nøyaktig den samme runden med nøyaktig samme resultat. Krenket pasient, resignert lege, ikke noe resultat.

Etter et år som sykepleier var jeg nedslipt og bedre integrert i systemet. Jeg delte ut benzodiazepinene som alle andre uten å lage mer leven enn en advarende tale til nye brukere og en oppfordring til legen om å skrive en linje om nedtrapping i epikrisen.

For du skal ikke ha jobbet så veldig lenge i helsevesenet før du ser at dette er et ganske utbredt problem. Vi har ingen tall på hvor mange som faktisk tar benzodiazepiner hver dag, men vi vet at det er mange nok til at vi burde ha dette høyt på agendaen. Og være oss bevisst ansvaret vårt. Men hva er egentlig vårt ansvar?

Det er legen som ordinerer. Vi gir bare det de har gitt oss beskjed om å gi. Eller?

Eichmann

Den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann som gikk for seg i Jerusalem i 1960. I boken Eichmann i Jerusalem – en rapport om ondskapens banalitet brukte hun denne saken for å si noe om personlig ansvar og skyld.

Eichmann hadde hatt ansvaret for transport av jødene i det tredje riket under krigen. I første omgang var målet å transportere jødene ut av Tyskland for ny bosetting i øst. Det var Eichmann en tilhenger av. Jødene var i en utsatt posisjon i Europa, og dette ville kunne gi dem fast grunn under føttene, mente han. Men nå, i ettertid, vet vi alle hvordan dette utviklet seg. Eichmann sa at han ikke likte vendingen prosjektet tok – fra ny bosetting til faktisk folkemord – men han fortsatte like fullt å gjøre jobben sin, om enn uten den samme gløden som før.

Tannhjul i en stor maskin

Eichmann var en nødvendig brikke i logistikken, han visste godt hva som skjedde med dem han transporterte ut. Men han hevdet seg fri for skyld. Han hadde aldri drept noen. Han hadde heller aldri gitt ordre om at noen skulle drepes. Han hadde personlig ingenting imot jøder. Han var bare et tannhjul i en stor maskin. Hans oppgave var å løse logistikk – hva som skjedde med passasjerene hans når de gikk av toget og inn i gasskamrene var ikke hans ansvar. Han hadde vært lydig og utført oppgaven han fikk forelagt seg så godt han kunne.

Tankeløs, ikke ond

Eichmann er ikke ond, skriver Arendt. Han har ikke handlet ut fra andre motiver enn sin personlige fremgang; det var bare det at han aldri innså hva han gjorde. (Arendt 2000: 296). Han har passet jobben sin, vært opptatt av sin egen karriere uten å egentlig gløtte opp og ta innover seg resultatet av handlingen sine. Han er skyldig i å ha vært tankeløs.

Når vi mennesker inngår i større administrative systemer, er det lett å skli inn som et hjul i maskineriet, følge ordre og la tankeløsheten ta over for det personlige moralske ansvaret. Det er faktisk lettere å være tankeløs som Eichmann enn å være seg bevisst den fulle konsekvensen av sine handlinger.

Når jeg gir en beroligende tablett på natta til en urolig pasient, og min kollega A gir en ny neste formiddag, og sykepleier C gir en på kvelden, og D gir en ny før MR neste dag, og jeg igjen en neste kveld for å roe før natta, og vi fortsetter sånn i to uker, er det ingen av oss som har gjort noe forbrytersk eller straffbart. Det er ikke gang et avvik.

Men til sammen har vi skapt et uheldig mønster som kan få alvorlige konsekvenser for pasienten. Legen har ordinert det, pasienten er urolig og vil gjerne ha noe. Vi har ikke vært onde, men i forsøket på å løse situasjonen har vi vært tankeløse. Utfordringen for oss som opererer i kompliserte systemer, er at vi må klare å heve blikket og se på hva summen av alle tannhjulene i maskinen produserer. Hva er det vi faktisk gjør?

Slik går dagene

Vi jobber i et system som slett ikke er ufeilbarlig. Vi leser bivirkningslista og forsiktighetsreglene i Felleskatalogen, men tar vi faktisk innover oss hva som står der? Vi vet at Imovane mister effekten og gir avhengighet etter et par ukers bruk, men deler vi ikke allikevel ut nummer 15 i rekka uten å agere?

Vi ser et uheldig sobrilmønster utvikle seg, eller kanskje allerede være etablert – men hvor lett er det ikke å falle til ro med at legen har ordinert det og pasienten ønsker det – det er ikke noe vi kan gjøre? Vi er bare et tannhjul i maskineriet. Og det er vanskelig å gjøre noe annet enn det som er forventet av deg.

Vi sykepleiere er gitt et voldsomt ansvar, og vi forvalter stor tillit. Vi må søke kunnskap, tenke konsekvenser og våge konfrontasjoner. Vi kan ikke tillate oss å være tankeløse.