fbpx Mor til selvskader: – Krenkes på legevakt
Nyheter Publisert

Mor til selvskader: – Krenkes på legevakt

HOLDER FAST: Både moren og datteren (18) mener legevaktene kan bli bedre på å håndtere selvskadere. Foto: Ann-Kristin Bloch Helmers

Som mor har hun en bønn til helsepersonell som møter pasienter som skader seg selv:
– Husk at selvskading er et symptom.

Datteren (18) har skadet seg selv i flere år, og sårene må ofte sys etterpå.

I en kronikk i Sykepleien forteller moren om sine møter med legevakten når hun har fulgt datteren. De har vært på legevakt flere steder og opplever problemene som gjennomgående.

– Med noen få unntak blir møtet med legevakten som helhet, og resepsjonen spesielt, til en krenkende og smertefull opplevelse, skriver moren.


Unngår legevakt

Hjemme i stua tar hun et fast tak i hånda til sin 18 år gamle datter. Datterens arm er full av store og små arr, på kryss og tvers.

– Målet med å gå ut med dette er å øke bevisstheten om hvordan selvskadere blir tatt imot når de oppsøker legevakten for å få sårene sydd, sier moren.

I perioder har datteren måttet sy så ofte som en til to ganger i uka. Nå har det gått to måneder siden siste skade-episode. Datteren synes det er viktig og riktig at moren går ut med hva de har opplevd i møtet med legevakten.

– Det er mange ganger jeg ikke har dratt neste gang, når jeg har blitt møtt på en dårlig måte, sier datteren.

Når sårene ikke sys, øker risikoen for infeksjon, antibiotikakurer – og styggere arr.

Les hva legevaktene svarerher.

Forsker:– Tror det er en vanlig myte.


– Uverdig

Moren ønsker å gi sykepleiere et innblikk i hvordan møtet med legevakten kan oppleves for pasienter og pårørende til selvskadere.

Moren har vært innstilt på å stå fram med eget navn, men vil samtidig skjerme datteren. Datteren går på videregående skole og er i et behandlingsopplegg innenfor voksenpsykiatrien. Sykepleien har valgt å anonymisere både mor og datter.

Moren, som selv jobber i helsevesenet, mener noen av møtene på legevakten har vært både uverdige, stygge og krenkende.

Legevakten de sokner til har to luker rett ved siden av hverandre. Pasientene sitter og venter omtrent to meter unna lukene. Diskresjon er vanskelig. Sykepleieren i mottaket ønsker å se på såret for å gjøre en prioritering av hastegraden. Spørsmålet «Hvordan skjedde dette?» er ikke greit å svare på når andre pasienter sitter så nære.

– En gang klarte sykepleieren i luken å si: «Siden du har skåret deg selv, så gjør vel ikke dette noe vondt for deg. Gå og sett deg og vent så blir du ropt opp.» En annen gang ble det sagt: «Vi har veldig mye å gjøre her i dag, og siden du har gjort dette selv, så får du bare vente til slutt.» Så når vi sitter på venteværelset sammen med alle de med helt «vanlige» problemer som brukne ben og armer, merker vi at de glaner på oss, skriver hun i innlegget.

– De glaner når de tror vi ikke legger merke til det. De veksler blikk seg imellom og himler med øynene. Min lille jente og jeg føler oss så små. Vi skammer oss og føler at vi ikke har den samme retten som de andre til å være der. Min lille jente har jo gjort det selv, og det er det ingen andre der som har gjort.

– Når hun har vært der alene, har hun også blitt sydd uten bedøvelse, forteller moren.

– Mest av alt er dette et uttrykk for total kunnskapsmangel blant personalet. Det er en skam for helsevesenet, mener hun.


«Du som er så pen!»

– En sykepleier i mottakelsen sa til datteren min: «Du må da ikke skade deg selv du som er så pen!» En annen ting vi møter er oppgitte sukk og blikk. På en måte kan jeg forstå reaksjonen, når vi kommer igjen for n’te gang. Likevel mener jeg de bør møte oss med profesjonalitet.

– Jeg kan av og til føle en slags misunnelse overfor de foreldrene som er der med en «legitim» grunn. De møter full forståelse for smertene. Datteren min har også store smerter. Såret gir smerter og er et symptom på en annen, større smerte, sier hun og utdyper:

– Det er så viktig at helsepersonell som møter denne pasientgruppa vet det: Selvskading er et symptom på noe helt annet.


Strekker hals for å se

– Kan dere si fra om hvordan dere vil bli tatt imot der og da?

– Datteren min klarer ikke si fra om hvordan hun vil bli tatt imot i situasjonen, og det er ikke alltid jeg klarer det heller.

– Jeg gjør bare det jeg får beskjed om når jeg er der, sier datteren.

– Noen ganger har sykepleierne trodd på meg når jeg sier at såret må sys, uten at jeg har vært nødt til å ta av bandasjen foran alle de andre. Jeg har sett at folk strekker hals for å få med seg såret. Noen ganger spør sykepleieren om jeg vil komme bak og vise det fram. Det er mye bedre for meg, sier hun.

– Kan du fortelle hva som skjedde da du ble sydd uten bedøvelse?

– Ja, jeg husker det veldig godt.

– Jeg ble bedt om å legge meg på sengen, med armen på brettet, slik jeg pleier. Jeg stusset fordi sykepleieren fant fram synålen før bedøvelsesnålen.

– Så kom legen inn, satte seg ned og bare begynte å sy. Jeg sa «au», men klarte ikke protestere mer. Hun sa «Du tåler vel dette, du som liker sånne smerter.» Hun sydde tre sting. Det ble infeksjon, så jeg måtte tilbake etter noen dager. Da sydde de 15 sting, med bedøvelse, forteller hun.

Datteren sier hun forstår at det kan skape irritasjon når hun kommer igjen og igjen. Hun føler ofte at hennes skade ikke er like «gyldig» som de andres.

– Men jeg er der som pasient slik som alle de andre, sier hun.


– Skam

– Når jeg er med, forsøker jeg å sette grenser. Men det er ting som er vanskelig å si fra om der og da, sier moren.

– Selv om jeg er moren og voksen, så er vi veldig sårbare begge to. Datteren min er full av skam, og jeg er temmelig slått ut både av det å følge barnet mitt på legevakten med dette, være en støtte når hun har det så vondt, og samtidig takle holdningene vi blir møtt med.

De har også opplevd flere forsøk på innleggelse som de mener har vært helt unødvendig.

– Jeg har forsøkt å si fra, men opplever at mine synspunkter blir overkjørt. Så har vi måttet ta turen videre til lukket avdelingen, bare for å konstatere at innleggelse ikke er nødvendig, sier moren.


Flytte smerten

Datteren synes det er vanskeligere å komme på legevakten alene enn sammen med sin mor. Etter en episode med selvskading er hun i dårlig psykisk form. Likevel mener hun at innleggelse er unødvendig, hun vil bare få sårene sydd og komme seg hjem.

– Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i deres situasjon. Jeg skjønner at det er mange og at det er annerledes å behandle en skade som er uforskyldt. Men når jeg skader meg, er det et symptom på noe annet. Dette annet har jeg et behandlingsopplegg for. Av og til må sårene mine sys, og jeg drar til legevakta for det, ikke noe annet. Mange er flinke og forstår hva dette er, mens det virker som andre har fordommer fordi jeg har gjort det selv.

Den hvite og rødstripete huden forteller sin egen historie om smerte. Det er en dobbel grunn til at arrene er der: Smertene er forflyttet fra følelsene og ut, til noe fysisk. 18-åringen forklarer:

– Det handler om å flytte smerten. Når jeg skjærer meg forsvinner de vonde følelsene. For en kort stund får jeg det litt bedre. Deretter blir det verre. Da trenger jeg ikke fordømmende blikk og kommentarer.

– Mitt store ønske er at ingen noen gang trenger å oppleve dårlige møter på legevakten i forbindelse med selvskading, sier hun.

Har du synspunkter på denne tematikken - som pasient/pårørende eller som helsepersonell? Send en epost til aknbh@sykepleien.no

 







Legen sa: "Du tåler vel dette, du som liker sånne smerter?" 18-årig selvskader

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Relatert

Mest lest

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse