Tid til å prate

Åtte ungdommer sitter rundt det avlange bordet som er satt sammen av skolepulter. Morten Hendis fra Barneombudet har med seg to kolleger: Sissel Hommersan Og Andreas Fostervold Stordahl.

– Vet dere hvorfor vi er her i dag, spør Hendis og fortsetter: Vi vil høre hva dere mener om skolehelsetjenesten her hos dere.

Barneombudet har i år jobbet spesielt med skolehelsetjenesten. De er interessert i å få vite hva de unge selv mener om tilbudet. Derfor møter ansatte hos Barneombudet flere grupper av barn og unge i kommunene. Noen er tilfeldig utvalgt, mens andre har erfaring fra å snakke med helsesøster. Sykepleien har fulgt Barneombudet på noen av disse møtene. Informasjonen skal ende opp i en rapport.

– Vi skal stå på og påvirke politikerne helt til de gir barn og ungdom et bedre skolehelsetilbud. Det er det som er jobben vår, sier Hendis til ungdommene.

Ikke godt nok

Barneombudet mener at skolehelsetjenesten ikke er bra nok i dag. Det er altfor store variasjoner mellom skoler og kommuner. Mange telefoner og e-poster fra barn og unge som ikke får den hjelpen de trenger, og kontakt med helsesøstre, vitner om det.

– Men dette skal vi prøve å gjøre noe med. Helseminister Jonas Gahr Støre har blant annet lovet 180 millioner kroner for å styrke helsesøstertjenesten i 2014. Nå er det valgkamp, men det løftet skal vi passe på at han holder, sier Hendis og legger til:

– Men dette er likevel bare en start på jobben med å dekke det store behovet i skolehelsetjenesten.

På skolen de besøker denne dagen har ungdommene tilgang til helsesøster to ganger i uken. I tillegg har de rådgiver, sosiallærer og ungdomsarbeider. De jobber i team og sørger for at det alltid er en voksen tilstede med åpen dør mellom klokken 10.00 og 13.00.

Et sted å prate

– Hva vet dere om skolehelsetjenesten, spør Andreas Fostervold Stordahl.

Først er det stille. Ungdommene fikler med hendene. Ser på hverandre. En av gutta våger seg utpå først:

– Det har åpent et par ganger i uka, tror jeg. Jeg vet ganske lite om det. Men det er vel et sted det går an å gå til dersom man vil prate om problemer og sånn.

– Det går an å gå dit og snakke med en person som står litt utenfor om for eksempel problemer hjemme, legger en annen elev til.

Elevene er tydlige på at de gjerne skulle sett mer til helsesøster.

– Helsesøster er der bare to ganger i uka. Det er dumt at vi må avtale tid selv om det heter åpen dør, sier en tredje.

– Hva slags problemer kan helsesøster hjelpe med, spør Morten Hendis

Flere av elevene kommer med forslag:

– Kanskje konflikter hjemme. Da er det vanskelig å snakke med foreldrene om det.

– Mobbing. Helsesøster kan formidle det videre slik at noen kan gjøre noe. Kanskje til lærere eller noe.

Kan være pinlig

Praten går litt lettere rundt bordet. Ungdommene har kommet over den verste sjenansen.

– Hvis dere skulle snakke med noen om seksualitet, hvem ville dere snakket med da, fortsetter Hendis.

– Helsesøster, sier flere.

– Jeg ville gått til helsesøster på helsestasjon for ungdom, heller enn på skolen.

– Hvorfor det?

– Da blir man ikke sett av andre. Det er mange som går forbi i den korridoren. Mange som ser at du skal til helsesøster og begynner å spekulere. «Hva skal hun hos helsesøster?» «Hva er galt?». Mange synes kanskje det er ubehagelig.

– Det varierer veldig fra person til person om man er åpen på om man går til helsesøster og hva man snakker om. For meg hadde det vært greit.

Hva er en sosiallærer?

– Vet dere hvem de som jobber i skolehelsetjenesten her er? Og vet alle hvem helsesøster er, spør Andreas Fostervold Stordahl.

– De sitter som regel på kontoret. Ungdomskontakten vet alle hvem er. Han så vi mye. Han gikk rundt og snakket med alle. Han var litt ungdommelig og lett å snakke med. Han spurte om alle hadde det bra. Selv utenfor skolen kunne man ta kontakt med ham, forteller elevene.

Ungdomskontakten har nettopp sluttet ved skolen, men de skal få ny. Det blir godt mottatt av elevene.

– Hva er det sosiallæreren gjør egentlig, spør en av elevene.

Spørsmålet skaper smålatter rundt bordet. Morten Hendis følger opp med å sende spørsmålet tilbake. Det blir stille. Ingen vet svaret. En av guttene tar likevel ordet:

– Hun er sosial, hun. Sitter på kontoret. Hun er kanskje sosial med seg selv, sier han med munter stemme og høster latter.

Morten Hendis forklarer:

– Sosiallærerens jobb er blant annet å hjelpe til med for eksempel mobbesaker eller hjelpe elever som har spesielle behov. Barn som ikke har det bra hjemme, eller blir rammet av sykdom som gjør at de må være borte fra skolen, får også hjelp av sosiallæreren. Hun skal være der for dere og hjelpe dere om dere trenger hjelp. Det er kanskje først og fremst når dere ikke har det bra at dere vet hva sosiallæreren kan hjelpe med. Kanskje skolen burde informere bedre om sosiallærerens funksjon. Det er jo viktig at dere vet hva de som skal hjelpe dere kan gjøre for noe, forklarer han.

Ønskeliste

– Hvis dere var statsminister for en dag og kunne ønske dere hva som helst av skolehelsetjenesten. Hvordan ville den se ut?

Ungdommene tenker seg litt om:

– At helsesøster er mer synlig. At hun går mer rundt og blir kjent med folk.

– Få hjelp når vi trenger det, ikke onsdag i neste uke, sier en av elevene.

De andre ungdommene nikker for å vise at de er enig.

– Det er lettere å ta kontakt med noen du kjenner hvis du får problemer, sier en av guttene.

Svaret blir fulgt opp av en annen:

– Hvis vi blir bedre kjent med henne, er vi mer bevisste på at hun kan hjelpe hvis noe skulle skje.

– Skulle hatt flere mannlige helsesøstre. Det ville være lettere for gutter å ta kontakt med en mannlig helsesøster. Noe vil man snakke med en mannsperson om.

En av jentene rundt bordet sier at hun ikke har tenkt på det.

– Er det viktig hvilken utdanning de som skal hjelpe dere har? spør Morten Hendis.

– De må forstå hvorfor vi oppsøker dem og forstå vår tankegang.

Guttene rundt bordet er blitt varme i trøya. Svarene kommer raskere og mer spontant.

– Hvis de som skal hjelpe oss er unge, er det kanskje lettere for dem å forstå oss. Lettere for oss å åpne oss. Kortere tid siden de har vært unge selv. Ungdommen er ikke slik som de var for 30 år siden. Det er annerledes i dag, konstarer en elev.

Oppfør deg etter alder

– Det er viktig for en voksen person å innse at de ikke er ungdom lengre. De burde ikke leve i fortida. Hvis du er voksen burde du ikke oppføre deg som du er 15. Du bør oppføre deg som den alderen du er, sier en av ungdommene.

Det betyr ikke at ungdommene ikke ser opp til dem for det.

– Men man kan ha like interesser for det. Da blir du kanskje mer forbilde hvis du er mye eldre.

Ville blitt godt mottatt

– Hvordan tror dere helsesøster ville møtt dere hvis dere hadde problemer og trengte å snakke med henne, spør Hendis

– Hun ville sikkert spurt hva som er problemet, sier en av ungdommene.

Det oppstår en liten pause. Ungdommene kikker på hverandre. En av dem tar opp tråden:

– Jeg tror hun ville satt av tid til å prate. Kanskje spurt om vi skulle finne et rom hvor vi kunne sitte å prate uforstyrret.

Ungdommene virker å være enige om at helsesøster ville tatt dem imot på en god måte. Men så var det det med tiden, da.

– Det viktigste er at hun har tid og at hun virker støttende og vil hjelpe deg.

– Viktig at hun interesserer seg for det som er problemet. At hun har tid. Man kan ikke vente en uke. Sånn blir det nå siden hun ikke er her så ofte. Hvis du må vente en uke, er problemet blitt enda verre, eller du har løst det på en måte som ikke er så bra.

– Helsesøster burde være her hver dag. Skolehelsetjeneste er helsesøster.

Kjenner helsesøster

På en skole på Østlandsområdet har fem nye ungdommer møtt opp for å snakke med Morten Hendis, Andreas Fostervold Stordahl og Sissel Hommersand. Alle i denne gruppen har vært i kontakt med helsesøster og kjenner henne. Synsspunkter og ønsker går igjen. Barneombudet hører mye av det samme i disse møtene.

– Du kan ikke bare slenge innom. Det er litt synd hvis det er noe man vil snakke om der og da, så får du beskjed om at du må vente til uka etter.

Men tilliten til helsesøster er der:

– Helsesøster er veldig grei. Hun er rolig, og hun tar oss på alvor.

Ungdommene vil at helsesøster skal være mer tilgjengelig.

– Gjerne fire dager i uka, sier en av elevene.

– Hvorfor ikke fem, spør Morten Hendis.

Det blir stille. Ungdommene tenker. Så sier en jente litt forsiktig:

– Hun trenger kanskje en dag fri.

Uttalelsen utløser litt sjenert latter.

– Hun jobber kanskje flere steder, sier en annen.

Ungdommene trekker også frem lærerne som noen de kan snakke med. Men alle ville anbefalt en venn å gå til helsesøster for å snakke om seksualitet eller rusproblemer. Enten på skolen eller på helsestasjon for ungdom.

Vet mer

– Hvorfor er det trygt å snakke med helsepersonell, spør Hendis.

– De har mer erfaring. De vet mer om det vi sliter med.

De andre mumler at de er enig i dette svaret.

– Kan helsesøster kontakte mor og far om ting hun snakker med dere om, spør Hendis.

– Bare så lenge det er greit for oss. Hun har taushetsplikt.

Svaret kommer raskt.

Morten forklarer for ungdommene at det finnes tilfeller hvor helsesøster eller annet helsepersonell ikke trenger tillatelse.

– Hvis det er snakk om lovbrudd. Eller det er noe veldig alvorlig som for eksempel overgrep, har ikke helseøster lov å la være å melde fra. Da må hun beskytte dere, sier han.

– Vet dere hvilken jobb sosiallærern har, spør Hendis.

Svaret er negativt. Heller ikke i denne gruppa vet ungdommene hva en sosiallærer skal gjøre.

Åpen dør

På skolen har de «åpen dør».

– Men det er jo ikke alltid at det er åpen dør. Vi må vente eller avtale time. Det hender også at det ikke er noen der i det hele tatt, sier en elev.

Ingen i denne gruppa kjenner noen som blir mobbet. Men erting forekommer.

– Det kan jo være at den personen føler det blir mobbing, reflekterer en av ungdommene.

– Hva med de som ikke har noen venner. Isolasjon er jo også en form for mobbing, sier Hendis.

– Hvis jeg snakkker med noen som jeg tenker er stille, synes jeg noen ganger de er helt annerledes enn jeg trodde. Men andre ganger finner jeg ut at de er rare og at dette er noen som jeg kanskje ikke har så lyst til å være venner med. Da kan kanskje helsesøster få folk som blir utstøtt til å forstå hvorfor de blir det. Det er ikke alltid man vil være venner med alle fordi de er rare, forklarer en ungdom.

– Det spørs litt hvordan rar man er, sier en annen.

– Må man være perfekte for å være godt likt. Er det litt sånn, lurer Hendis.

– Det er sikkert vanskelig hvis man først er utenfor. Men nå er vi en ganske stor vennegjeng. Jeg føler ikke noe slikt press nå lenger. Jeg har gått på denne skolen i to og ett halvt år.

– Dette sa en ungdom på en annen skole: «Det er for teit at helsesøsterkontoret ligger der det ligger. Jeg kan ikke gå dit, da blir jeg dissa av de andre.» Føler dere det sånn, spør Hendis.

– Nei. Jeg tror ingen ville bli bry seg om det. De ville kanskje spørre om noe var galt fordi de blir nysgjerrige.