fbpx – Vi kan ikke henlegge en elev Hopp til hovedinnhold

Eidsberg – Vi kan ikke henlegge en elev

VIRKER IKKE: Rektor ved Eidsberg ungdomsskole i Østfold, Lasse Thorvaldsen, regner med at det av skolens 450 elever er rundt 5 prosent som sliter og 10-15 elever som er "alvorlig ute å kjøre".
Når systemene som er bygd opp for å hjelpe barn og unge ikke virker, må de endres, mener rektor Lasse Thorvaldsen.

Lasse Thorvaldsen har vært rektor på Eidsberg ungdomskole siden 2004. På den tiden har han sammen med sine ansatte jobbet strategisk for å gjøre skolen til et best mulig sted for alle, spesielt for dem som sliter. Men han skulle gjerne hatt et bedre samarbeid med deler av helsetjenesten.

– Alle instansene rundt oss opererer med begreper som: Ventetider, saksbehandling, avvist og henlagt. Vi kan ikke henlegge en elev, sier rektor ved Eidsberg ungdomsskole i Østfold, Lasse Thorvaldsen.

 

Plaster på avrevet arm

Han forteller om elever som sliter og blir henvist til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og barnevern med beskjed om at det er et halvt års ventetid.

– Noen er til fare for både seg selv og andre, men må altså vente i et halvt år for å få hjelp. Skolen må ta imot dem og håndtere dem på best mulig måte uansett hvor syke de er. Men vi har ikke kompetanse til å gi dem den behandlingen de trenger. Når de endelig får en time, er det kanskje snakk om to–tre samtaler. Det blir som å sette plaster på en avrevet arm, sier han.

Les også: Barneombudet: – Alvorlig

 

Sent ute

– Når du snakker om ungdommer som sliter, hva legger du i det?

– Det kan være angst, depresjoner, aggresjon eller psykiske lidelser som et resultat av år med for eksempel omsorgssvikt. Noen er så syke at de rett og slett burde blitt lagt inn. Når barnevernet dukker opp og henter barn på ungdomsskolenivå, er det litt i seneste laget siden problemene har vært der siden fødselen, sier han.

Thorvaldsen mener byråkrati og tungvinte systemer gjør at barn som virkelig trenger det, ikke får hjelp.

– Folk flest har en oppfatning av at det finnes systemer som fanger opp barn og unge som sliter. Systemene finnes, men de fungerer ikke slik folk flest tror. Mange ganger tenker jeg at systemet er herbergene som alltid er fulle, og skolen er stallen hvor det er husrom for alle, sier han.

 

God kjemi

Han vet at både psykiatri og barnevern har knapt med ressurser.

– Mange gjør nok så godt de kan, men av og til virker det som om regler og systemer ikke passer for dem de er ment å hjelpe, sier han og forteller en historie:

Vi hadde en elev som var svært syk. Vi klarte å få ham inn på et eksklusivt bo- og behandlingssenter. Institusjonen har bare sju plasser for hele Østfold fylke. Vi var kjempeglade for at han hadde fått plass og endelig skulle få hjelp. Så fikk jeg en telefon fra hjemmet som sier at det er 14 dagers prøvetid for å se om «kjemien» passer.

Jeg spurte hva som ville skje om «kjemien» ikke passet, og fikk beskjed om at han da ble sendt tilbake til oss. Like syk. Vi kan ikke tillate oss å velge våre elever, ikke synes jeg skoler skal det heller, men det må et system på plass som er forpliktet til å hjelpe så syke barn, sier han.

 

Gjør det selv

Thorvaldsen regner med at av skolens 450 elever er det rundt fem prosent som sliter og 10–15 elever som er «alvorlig ute og kjøre».

– Det kommer litt an på hvor man legger lista, sier han.

Da Thorvaldsen begynte som rektor spurte han lærerne hvor mange av elevene de mente trengte noe ekstra. Svaret var hver femte elev.

– Lærerne opplevde altså at 20 prosent av elevene som brysomme og ville ha dem ut av «sitt» klasserom. Jeg spurte om lærerne trodde det var så ille, eller om det er normalitetsbegrepet som har innsnevret seg. Vi kunne sitte der og sutre, eller gjøre noe sjøl. Vi gikk for det siste.

 

«... Faren var også umulig»

– Egne holdninger og en felles visjon var det første vi tok tak i. Vi bestemte at alle elever hos oss skal mestre hver dag på skolen. For å få til det måtte vi tenke nytt. Kommentarer som : «Jeg hadde faren på skolen, han var også helt umulig», måtte vi legge bort. Vi måtte spørre oss selv: «Hvis måten jeg jobbet på ikke virket for faren, hva er det som får meg til å tro at ved å gjøre det samme, vil det hjelpe sønnen?»

– Vi kan ikke fortsette å jobbe på samme måten hvis vi erfarer at det ikke virker. Ved å prøve noe nytt, har vi i hvert fall en sjanse for å få noe til, sier Thorvaldsen og legger til:

– Vi får ikke gjort noe med hjemmesituasjonen til lille Per, men vi kan gjøre noe for at lille Per opplever skolen som et bra sted, sier han.

For ifølge Thorvaldsen er det ofte hele familier som sliter, ikke bare eleven.

– En annen historie handler om to–tre gutter vi måtte ta ut av skolen og plassere på Høytorp fort. Både elever og lærere var redde dem. De drev regelrett torpedovirksomhet på skolen og spredde frykt. Vi klarte imidlertid å få dem tilbake i skolen. Det er ikke på grunn av hjelpeapparatet, men på grunn av dyktige lærere her på skolen.

 

Akseptabelt nivå

Eidsberg kommune har mange utfordringer. Den er en fattig og har en høy andel trygdemottakere. Utdanningsnivået er lavt og kommunen kommer dårlig ut i levekårsundersøkelsen.

– Indeksen for hvert tema har en fargekode: Grønt er det beste og rødt det dårligste. I Mysen er alt farget rødt.

– Hvorfor er det slik?

– Det vet jeg ikke. Men kommunen har lave boligpriser, asylmottak og et bo- og behandlingssenter for rusmisbrukere. Vi er siste stopp på jernbanelinjen. Nei, dette er bare spekulasjoner. Men med en slik demografi, er det klart at vi har utfordringer. For at elevene skal lære, må de trives og være trygge. Det kan vi jobbe mot, sier han.

Eidsberg skole har også opprettet et tilbud til elvene på ettermiddager og før skolen begynner.

– Kommunen har ingen tilbud, så vi startet opp. Her får elevene et måltid, de kan få hjelp til lekser, eller bare være her. Mange har ikke så mye å gå hjem til, sier han.

Før Thorvaldsen og hans lærerteam begynte å jobbe systematisk for å endre dette bildet, gjorde elvene det dårlig på skolen. Nå begynner resultatene å komme. Elevene har karakterer som ligger over snittet for Østfold. 97 prosent av elvene som gikk ut i vår, kom inn på førsteønske.

– Elevundersøkelsen vi kjører hvert år, viser at elvene trives på skolen og det er lite mobbing. Sist uke kom åtte–ti elever hit på besøk. De var tidlig ferdig på videregående og ville hilse på. Noen av dem hadde begynt å drikke kaffe og tok en prat på lærerværelset. Også lærerne er fornøyde. Det er en god følelse, sier han.

Men han understreker at Eidsberg skole ikke er perfekt.

– Vi er nå på et akseptabelt nivå. Men vi må hele tiden jobbe videre. Det er nok å ta tak i. Blant annet har jeg sagt til lærerne at når det gjelder matematikk kan de prøve ut hva som helst. Der er vi så dårlig at alt bør prøves ut, sier han.

Systemet er herbergene som alltid er fulle, og skolen er stallen hvor det er husrom for alle. Lasse Thorvaldsen

Tåler noen barn mer juling? Forrige artikkel Tid til å prate Neste artikkel