Våger å tenke mishandling
Nina Kynø vet at ikke alle foreldre er snille.
På Oslo universitetssykehus, Ullevål, strømmer vårsolen inn. To små stoler, en i rødt og en i blått, står på gangen mellom barnekirurgen og nyfødt intensiv. Her sitter barnesykepleier Nina Kynø og forteller om det mange, også sykepleiere, har vanskelig for å tro: At foreldre kan mishandle barna sine.
Tegn
Foran henne ligger et sett utskrifter. Her er det blant annet beskrevet hva helsepersonell bør se opp for. Det kan være blåmerker som det ikke er naturlig at barn har fått gjennom vanlig lek. Snøremønstre på hals og nakke, rundt håndledd og ankler. Merker etter sigaretter. Alle fysiske tegn som kan tyde på at et barn blir mishandlet og som helsepersonell kan oppdage.
Dette er tegn som tyder på mishandling og omsorgssvikt:
Verktøy
Men Kynø opplever at mange er usikre på hva de skal gjøre dersom de får en mistanke.
Derfor har hun sammen med spesialsykepleiere, barneleger, helsesøster og sosionom laget prosedyrer for hvordan mistanke om omsorgssvikt av barn kan håndteres. De er laget for bruk ved Oslo universitetssykehus, men er fritt tilgjengelig for alle på nett.
Fra avisen
Aftenposten, 10. april:
Kommentator Inge D. Hanssen refererer fra en rettssak på Hønefoss. Mor, morfar og mormor sitter på tiltalebenken. En helsesøster fattet mistanke ved fireukerskontrollen. Undersøkelser viser at den lille gutten har indre blødninger og bruddskader. De tre tiltalte nekter skyld. De forstår ikke hvordan skadene har oppstått. På slutten av kommentaren refererer Hanssen: På badet hjemme hos de tiltalte fant kriminalteknikerne blodsprut på veggen. Blodet var fra gutten.
Bevissthet
De siste årene har media referert fra flere slike saker. Det har skapt en større bevissthet om at også barn utsettes for vold og annen mishandling.
– Kristoffer-saken har åpnet manges øyne, sier Kynø.
Ifølge Mia Myhre, barnelege og forsker ved Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, er det vanskelig å ta inn over seg at barn mishandles.
– Men skal vi klare å avdekke mishandling må vi tørre å åpne øynene, sier hun.
– Vi må se det, snakke om det og bringe det videre.
Nær
Myhre mener sykepleiere har en unik mulighet til å oppdage mishandling, fordi de kommer så nær familien.
– De er til stede i daglig stell, der foreldre kanskje er mindre på vakt enn under undersøkelser, sier hun.
Men det kan også skape en situasjon hvor det er vanskelig å handle.
– Sykepleiere kan danne en allianse med foreldrene eller de kan synes synd på dem. Dessuten er vi vant til at familien hjelper oss å finne ut av ting, at de snakker sant. Vi er ikke vant til at foreldre lyver.
Meldes ikke
Ifølge en NOVA-rapport fra 2007 viser anslag at 20 prosent av jentene og 14 prosent av guttene er blitt slått med vilje en gang i oppveksten. To prosent er slått med vilje mer enn ti ganger. Når det er snakk om mild vold, som risting og dytting er det oftere mor enn far som utøver den. Når det er grov vold er det like ofte mor som far.
Myhre sier disse tallene er mye høyere enn hva som blir meldt til barnevernet.
Ikke bare vold
Nina Kynø retter på brillene.
– Mishandling er mer enn fysisk mishandling, sier hun.
Barn utsettes også for omsorgssvikt, psykisk mishandling og seksuelt misbruk.
– Det kan være vanskeligere å oppdage, men jeg mener sykepleiere også her kan gjøre noe.
Prosedyren hun har vært med på å lage er derfor delt i fem. En handler om omsorgssvikt eller vanskjøtsel, en om fysisk mishandling, en om psykisk mishandling og en om seksuelt misbruk. I tillegg kommer en om hvordan man skal melde til politi og barnevern.
Crossover
– Hvordan kan man oppdage psykisk mishandling?
– Det kan være subtilt, og ofte er det ubevisst fra foreldrenes side. Men det kan for eksempel være foreldre som har en fiendtlig innstilling til barnet eller kommer med verbale beskyldninger eller trusler.
Mens det ved fysisk mishandling kan være nok med ett tilfelle, er psykisk mishandling karakterisert av gjentatt mønster av ødeleggende interaksjoner mellom foreldre og barn. Symptomer hos barn kan blant annet være angst, uro, fryktsomhet eller depresjon.
På papiret er ulike former for omsorgssvikt, vanskjøtsel og mishandling plassert i egne dokumenter. I virkeligheten kan de opptre sammen.
Kunnskap
Kynø er opptatt av at helsepersonell ikke har myndighet til å avgjøre om barn blir mishandlet eller ikke.
– Det er det barnevern og politi som har. Vår oppgave er på bekymringsnivå, det er en plikt vi har både som helsepersonell og som enkeltmennesker.
Hun har selv meldt videre flere ganger.
– Det er ikke det man ønsker å gjøre, sier hun.
– Man ønsker at alle barn skal ha snille og gode foreldre, men jeg vet at det ikke alltid er sånn. Og da må vi vite hva vi skal gjøre.
Samarbeid
Mange synes det er vanskelig å melde bekymring, men Kynø har også opplevd å henvende seg til barnevernet i samarbeid med foreldrene.
– I de fleste tilfellene hjelper barnevernet familien, det er et fåtall saker der barnet blir tatt fra foreldrene, sier hun.
– Det kan være familier som trenger hjelp en periode. Og det å trenge hjelp er helt legitimt.
Omsorg
– Er det en fare for at økt oppmerksomhet på mishandling kan føre til at man ser tegn som ikke er der?
– Ja, og derfor er det viktig med prosedyrer. Helsepersonell skal søke kunnskap og faglige råd hos kolleger. Å melde skal være en veloverveid handling, fordi det gjør noe med familien. Samtidig er det heller aldri feil å gå videre med en bekymring. En bekymring er en omsorgshandling for barnet, og det er alltid barnet vi skal tenke på.
God nok
Samtidig ser hun at det er viktig ikke å ha egne standarder som referanse.
– Omsorg kan være god nok, selv om den ikke er slik jeg personlig mener den bør være. Det viktigste er at barna opplever at den omsorgen de får er god nok og tilpasset deres behov.
Hun har erfart å være bekymret, men så sett at det var det ingen grunn til.
– Men jeg har også gått og lurt på om jeg burde meldt, sier hun.
0 Kommentarer