Debatt Publisert 06.04.2020

Det er underbetalt kompetanse, ikke dugnad

FÅR IKKE SOM FORTJENT: De hylles, og med rette – frontlinjetroppen av helsepersonell som skal overvåke vårt innerste maskineri om respirator og intensivbehandling blir nødvendig. Men de får ikke som fortjent, mener Gavem Johansen. *Illustrasjonsfoto: Mostphotos*

Helsepersonell deltar ikke i en dugnad. De gjør jobben sin. Og de bør verdsettes i form av hard valuta. Betaling kan ikke veksles inn i applaus, ikke engang om den kommer fra statsministeren.

Dugnad, solidaritet og kritiske funksjoner. Det er ikke tilfeldig hvilke begrep som brukes når flokken rolig skal geleides inn på båsen istedenfor å virre rundt i gater og hyttefelt. Det funker! Men nå må vi snakke om forskjellen på dugnad og underbetalt kompetanse.

De hylles, og med rette. Frontlinjetroppen av helsepersonell som skal overvåke vårt innerste maskineri om respirator og intensivbehandling blir nødvendig. Men også butikkansatte mottar velfortjent heder når de stiller på jobb, vel vitende om at rådet om å holde seg hjemme er en luksus som ikke gjelder dem.

Den private sfæren kollapser

Så er det renholderne. Nasjonale planer og alskens restriksjoner blir meningsløse om ikke fortet holdes rent. Såpe og vann skal teppebombe det fremmede viruset som likner en sci-fi-rekvisitt fra fjernsynsteaterets tid som svart-hvitt monopolmedium, hvilket gjør epidemien ekstra skummel.

Lærerne, som gjennom ukeplaner, ros og triple smilefjes, prøver å opprettholde alliansen med foreldre som for lengst har gitt opp å komme seg ut av pysjen, mens hjemmeskole og kjøkkenkontor dribles upresist mellom ekstremt irriterende fjell av hermetisk spagetti som et hittil sovende urinstinkt nylig meldte hamstringsbehov for. Og når den private sfæren kollapser totalt, står barnevernet klar i døgnåpen beredskap. Dessverre er det altfor stort behov for deres kompetanse nå.

Dem vi trenger når det gjelder

Disse yrkesgruppene, og noen til, er dem vi virkelig trenger. De er doserne i Fragleberget – eller de samfunnskritisk funksjoner – som vi nå har lært at de egentlig heter. Det handler stort sett om lavlønnsyrker. Nesten bare lavlønnsyrker om vi ser lønn i relasjon til utdanning og ansvar. Når krisa rammer, skal nemlig advokater og eiendomsmeklere parkeres hjemme. De som tjener fett er ikke så viktige når strikken strammes for alvor.

Det er med andre ord liten sammenheng mellom yrkesstatus og hvor viktig jobben er for menneskehetens overlevelse.

Det er med andre ord liten sammenheng mellom yrkesstatus og hvor viktig jobben er for menneskehetens overlevelse. Regjeringen hyller innsatsen i helsesektoren, og vi henger oss på. Det skulle bare mangle. Men helsepersonell, for eksempel, de deltar ikke i en dugnad. De gjør jobben sin når de mobiliserer kriseberedskap. Deres kompetanse er avgjørende, og de bør verdsettes i form av hard valuta. Altså anstendig lønn som er det egentlige statusbarometeret i vårt samfunn. Betaling kan ikke veksles inn i applaus, ikke engang om den kommer fra statsministeren.

Henger etter lønnsmessig

Det er bra at legestanden blir ok lønnet, men sykepleiere henger langt bak i forhold til kompetansen og ansvaret som ligger i jobben. Så la oss zoome inn på dem. Sykepleierne håndterer kriser, stress og lindring, er drillet i livreddende prosedyrer og stopper smitte. Nå beordres de, sammen med sine kolleger, til en enorm arbeidsinnsats. Jobben er intensiv, teknisk krevende, ansvarstynget – og underbetalt.

Om du får akutt pustebesvær på grunn av koronaviruset og havner i respirator på et norsk sykehus, får du en spesialisert behandling som er en av verdens beste. Men intensivsykepleieren, som redder deg gjennom krisen, får dårligere betalt enn teambuilding-konsulenten som beordret arbeidsplassen til kontorstafett med bind for øynene i fjor. Det er ubehagelig å tenke på, og det strider mot enhver logikk.

En forklaring på sykepleiermangelen

Samtidig forklarer dette hvorfor vi i Norge mangler sykepleiere på jobb. Ikke bare nå, for det er alltid sykepleiemangel, men til tross for at studiet er superpopulært og til tross for at det utdannes en drøss sykepleiere hvert år. Problemet er at enormt mange forlater yrket fordi belastningen og ansvaret overhodet ikke reflekteres på lønnsslippen.

Vårt spisskompetente pleiepersonell ender opp som byråkrater og eiendomsmeklere istedenfor. Det er tragisk, men faktum er at det er på denne måten de både kan betjene banklånet og ha mat i kjøleskapet.

Vi må slutte å bruke misvisende og egentlig ganske nedlatende begreper som «dugnad» om jobben de gjør.

Derfor må vi slutte å bruke misvisende og egentlig ganske nedlatende begreper som «dugnad» om jobben de gjør, eller å antyde at «englene på sykehuset» er drevet av et omsorgskall som eliminerer begrepet saldo fra bekymringskontoen. Snakk heller om underbetalt, samfunnskritisk kompetanse og hvor mye lønnsøkning som skal til for å rette opp i uføret.

En annen tid for lønnsforhandling

Helsepersonell vet at det er en tid for bred mobilisering og en annen tid for lønnsforhandlinger. Akkurat nå er sykepleierne på jobb, men de har tydelig og over mange år meldt behov for betydelig lønnsøkning. Når resten av flokken nå har sittet smånervøse inne i flere uker, så siger alvoret virkelig inn. Vi skjønner at dette er en yrkesgruppe vi bør ha i arbeid.

Jeg foreslår at regjeringen roer den verbale jubelen ned noen hakk og heller serverer en betydelig bunke med penger. En krisepakke som i selvinnsikten og ydmykhetens navn kan kalles «Dæven så feil vi tok-pakken».

Pengene skal brukes på varig lønnsøkning til de som må være på jobb for at vi skal overleve epidemien. Denne krisepakken skal rydde vekk enhver tvil om hva samfunnskritisk kompetanse er verdt og tydeliggjøre skillet mellom hjemmesitter-dugnaden og det livreddende arbeidet. Kanskje ville da en hel flokk med sykepleiere vurdere det som økonomisk forsvarlig å komme tilbake til yrket. Det ville vært en langtidseffekt som vi virkelig kunne ha jublet høyt for.

Innspillet ble først publisert på Folkebladet.no.