fbpx Besøksforbud forsterker ensomheten blant sykehjemsbeboerne Hopp til hovedinnhold

Besøksforbud forsterker ensomheten blant sykehjemsbeboerne

Bildet viser eldre person i rullestol på sykehjem
STILLE I STORMEN: Besøkende har ikke lenger vanlig adgang til sykehjem som følge av smitteverntiltak.  Foto: Eivor Hofstad

I disse dager er det blitt stille på landets sykehjem. Det er en utfordring for sykepleiere som må balansere nødvendig smittevern med behovet for omsorg for mennesker i livets sluttfase.

Norge står som resten av verden i kamp mot bitte små usynlige vesen som påfører mennesker sykdom og død i stort omfang – koronavirus (Covid-19).

For å vinne denne kampen har regjeringen for første gang siden 2. verdenskrig tatt i bruk helseberedskapsloven. Det er en lov som regulerer statsmaktens fullmakter i krig og liknende unntakssituasjoner. Nå er Norge i krig – og i krigen mot koronavirus gjelder nye regler og lover.

Hvorfor blir det stille?

På hoveddøren til Årdal omsorgssenter i Hjelmeland kommune er skiltet "VELKOMMEN TIL OSS" byttet ut med "STOPP – BESØKENDE INGEN ADGANG". Inne sitter beboerne og venter på sine pårørende. Det kommer ingen.

Ved å stoppe besøkende til beboere på sykehjem, reduseres fare for koronasmitte. Et nødvendig tiltak for å verne om liv og helse for beboerne. Men nå brer stillheten seg.

Mange tiltak

Det er også gjort andre nødvendige smitteverntiltak på institusjonen:

  • Beboere som kan oppholde seg på rom, bør gjøre det.
  • Bordplassering blir endret for å unngå at beboere sitter tett sammen under måltid, helst servere måltid på rommet
  • Stolene plasseres lenger fra hverandre på fellesstuen for å unngå at beboeren sitter så tett sammen
  • Vi unngår «unødvendig nærkontakt» mellom beboer og pleier
  • Ingen pårørende har adgang, bortsett fra ved helt spesielle omstendigheter og alvorlig sykdom.

Fare for ensomhet

Mange sykehjemsbeboere har nedsatt syn og hørsel. Det gjør det vanskelig å se den som sitter langt fra, og det blir vanskelig å høre hva andre sier når avstanden er for stor. Et resultat av gode smitteverntiltak blir stillhet og fare for ensomhet og alenefølelse hos dem som bor og befinner seg bak STOPP skiltet.

Nødvendig kontakt

Det åpnes for nødvendig nærkontakt – men hva er egentlig nødvendig nærkontakt? Er det personlig morgenstell, eller er det en hånd å holde i når savnet etter sine pårørende blir for stort? Skal vi sørge for kvantitet – unngå mest mulig smitte og bevare flest mulig liv? Eller skal vi trygge våre beboere, gi omsorg og sørge for kvalitet i livet hvor lenge det enn varer? Har noen spurt beboerne etter deres valg? Det er et etisk dilemma helsepersonell står i hver dag som følge av smitteverntiltak. Vi skal være lojale og lovlydige mot det som blir bestemt, men må samtidig verne om pasientens behov for nærhet og trygghet.

Hvorfor så mange ansikter?

Hva gjør smitteverntiltak med en bemanning i norske sykehjem som allerede ligger på lavest nivå og som ikke tar høyde for fravær uten at vi må leie inn vikar? Fast personal kan fort bli halvert i løpet av en dag som resultat av sykdom og karantene relatert til koronavirus. For å kompensere for manglende bemanning flyttes personal som har permisjon fra skoler og barnehager, nå inn i sykehjemmet. Det blir mange nye ansikter for beboerne på sykehjem.

Utrygt

Vi trenger alle god informasjon, spesielt når livshverdagen endres så drastisk som den gjør i dag. Hva med våre beboere som har diagnosen demens? Demens er sykdommen som gjør det vanskelig for kroppen å formidle følelser til ord. Det er så vanskelig å forstå og kanskje enda vanskeligere å bruke ord for at andre skal forstå. Da blir det ikke lett å si: Jeg er redd, jeg trenger din hånd. Kan du fortelle meg hvorfor det er så stille? Og hvem er du som jeg ikke har sett før?

Beboerne på sykehjem får nemlig mange nye ansikter å bli kjent med, og ansiktene skal i tillegg ikke komme for nært, men holde seg litt på avstand. Det blir utrygt i egen stue og i eget hjem.

Det finnes hjelpemidler

Gjennom digitalt verktøy og telefon kan vi formidle kontakt og bryte stillheten for beboerne til en viss grad. Det kan i det minste redusere lengselen etter det trygge og vante noe.

  • Vi kan ta bilde av beboere og sende en hilsen til pårørende
  • Vi kan bruke SKYPE for at beboere og pårørende kan se og høre hverandre. På samme måte kan vi også dekke åndelig behov, som kontakt med prest eller andre.
  • Vi kan tilby beboerne å ringe hjem på telefon eller på SKYPE.
  • Vi må gi informasjon.

Sluttfase

Mitt ønske er at stillhetens konsekvenser for beboerne ikke blir større enn høyst nødvendig, at vi som sykepleiere klarer å balansere smittevern med behov for omsorg og trygghet for enkeltmennesket i livets sluttfase.

Nå er det en nyhet at gamle folk dør. Pengene sitter løst Forrige artikkel Koronatid: – Jeg håper vi kan ta med oss noe av dette videre Neste artikkel