Debatt Publisert 11.05.2020

– Sykepleie kan ikke bare være en jobb for superhelter

Litografi viser Florence Nigntingale og flere sykepleiere i arbeid på et feltsykehus — OPPOFRELSEN: Florence Nightingale har gitt mye av verdi til sykepleiefaget, men i hennes tenkning om sykepleierens rolle ligger også sporen til en mentalitet som har hemmet sykepleiers kamp for rettighetene, skriver Liv Bjørnhaug Johansen. Bildet viser Florence Nightingale på jobb blant soldater i Krimkrigen. *Foto: Litografi av J. A. Benwell 1855*

Myndighetene kan ikke lenger hvile seg på at sykepleiere er villige til å ofre liv og helse for arbeidet.

12. mai er Florence Nightingales fødselsdag og markeres over hele verden som sykepleiernes dag. I år er det 200 år siden Nightingale ble født, og 2020 er utpekt av WHO til å være sykepleierens år. Året skulle brukes til å anerkjenne sykepleierens bidrag til den globale folkehelsen. Det behøvde de ikke anstrenge seg for å oppnå.

For anerkjennelse har vi høstet. Fra balkonger og sosiale medier over hele verden har befolkningen applaudert. Men dette er egentlig ikke nytt for oss. Selv om omfanget er større, er ikke sykepleiere uvant med å bli snakket om med varme og kjærlighet. Det som derimot er nye takter av året, og som jeg håper er det vi kan ta med oss videre fra sykepleiens år, er dette: Sykepleierne har begynt å kreve noe tilbake.

Takker for applausen, men …

«Takk for applausen, men vi vil heller at dere følger myndighetenes regler», er budskapet fra sykepleierne. Sykepleiere fra hele verden har posert på nettet med skilt der det står «Vi er på jobb for deg, du holder deg hjemme for oss». Hver dag øker tallene for døde og smittede helsepersonell. Spørsmålet som har kretset i kjølvannet av diskusjonen om manglende smittevernutstyr, er «Kan vi nekte å gå inn til en pasient dersom vi mangler smittevernutstyr?». Er det en rimelig risiko som er pålagt oss?

Florence Nightingale har gitt mye av verdi til sykepleiefaget, men i hennes tenkning om sykepleierens rolle ligger også sporen til en mentalitet som har hemmet sykepleiers kamp for rettighetene. Sykepleiehistoriker Åshild Fause kaller det en oppofrelsesmentalitet. Pasientens behov settes alltid foran sykepleierens egne. Det var denne mentaliteten som gjorde at Sykepleierforbundet nølte med å gå inn for 8-timers arbeidsdag selv 20 år etter at det var innført i industrien (det ville bety oppbrudd for pasienten), og det er den som gjør at også sykepleiere i dag har unntak fra arbeidsmiljølovens regulering av hviletid og spiser maten sin foran datamaskinen.

Ga livet til kallet

I årene da sykepleiefaget ble formet var kallet omtalt som en forutsetning for yrkesutøvelsen. Sykepleie var et virke du ofret ditt eget livet for. Lenge var bopel en del av sykepleierens lønn – det var innforstått at de skulle bo på institusjonen de arbeidet ved. Frem til 1948 måtte nål og armbind leveres inn ved inngått giftermål. Sykepleierne var en arbeidsstokk som ga livet sitt til sykepleiekallet, uten viktige bånd eller forpliktelser utenfor jobben. De var villige til å gi fra seg de fleste av døgnets timer og ta risiko med egen helse.

Jeg har lett i sykepleiehistoriebøkene for å lese om sykepleie og smittevern i tidligere epidemier, men alt jeg finner, er et tilfeldig avsnitt i en rapport hos Statistisk sentralbyrå. Av de nesten 400 sykepleiestudentene som var på Ullevål sykehus i 1924, testet samtlige positivt på tuberkulose ved slutten av elevtiden. 40 av dem utviklet alvorlig tuberkolosesykdom.

Av de nesten 400 sykepleiestudentene som var på Ullevål sykehus i 1924 testet samtlige positivt på tuberkulose ved slutten av elevtiden.

Liv Bjørnhaug Johansen

At sykepleiere løper en risiko med eget liv og helse, er åpenbart ikke noe fagmiljøene gjennom historien har vært opptatt av. Men noe har skjedd, for nå er vi det. I forrige uke gikk det britiske sykepleierforbundet RCN ut og sa sykepleiere som ikke har forsvarlig smittevernutstyr, kan nekte å gå inn til pasienter med mistanke om smitte. De ble nedringt av sykepleiere og fulgte opp med å si at de vil gi advokatbistand til sykepleiere som får problemer med arbeidsgiver i en slik situasjon.

Vi skal sette vår egen helse foran pasientens behov, er det nye signalet. På direkte spørsmål fra Sykepleien svarte Lill Sverresdatter Larsen, leder for Norsk Sykepleierforbund, i liknende vendinger: «Sykepleiere har ingen juridisk plikt til å sette seg i uhensiktsmessig fare. Det er ikke ordrenekt å motsette seg å gå inn til smittet pasient hvis man ikke har skikkelig smittevernsutstyr.»

Hever stemmen oftere

Også i Sykepleien har vi merket et mentalitetsskifte under koronaen. Vi har aldri før hatt så mange leserinnlegg skrevet av sykepleiere selv. Bildene av sykepleiere med avtrykk etter maska som har florert på sosiale medier, er nye takter fra en yrkesgruppe som tradisjonelt har vært veldig forsiktige med å ytre seg.

Sykepleieres ytringsfrihet har vært begrenset av sterke lojalitetskrav fra arbeidsgiver samt sykepleieres egen frykt for å gjøre pasienter og pårørende utrygge ved å uttrykke seg kritisk til egen virksomhet. Å begynne å frigjøre seg fra disse båndene er et nødvendig skritt for å legge press bak kravene vi stiller.

Kan ikke være en jobb for superhelter

I dag er sykepleie et yrke på linje med andre. Vi er arbeidstakere. Sykepleiere har fritid og familieliv som betyr vel så mye for dem som jobben. Myndighetenes forventninger om at vi skal frasi oss retten til å forlate landet, få arbeidsplaner omgjort over natta, ferien inndratt og risikere smitte, er ikke lenger selvsagte oppofrelser som følger kallet.

Søkertallene til sykepleierstudiet har faktisk økt med koronakrisen. Men hovedårsaken til sykepleiermangelen ligger ikke i rekrutteringen, men i det høye frafallet. Skal vi bli i jobben over tid, kan ikke sykepleie være en jobb for superhelter og idealister. Det må følge arbeidsbetingelser som også vanlige folk kan leve med. Det håper jeg vi kan ta med oss fra 2020.