fbpx Norske sykepleiere i Italia: – Vi skal hjem Hopp til hovedinnhold

Norske sykepleiere i Italia: – Vi skal hjem

Bildet viser medisinsk innsatsteam på en sykehusstue.

De siste dagene på sykehuset merker vi at pasientantallet reduseres.

Det er færre intensivpasienter, og etter hvert har intensivavdelingen kapasitet til å ivareta intensivpasientene selv.

Operasjonsavdelingen stenges ned, og nedvask startes der. De håper på å kunne starte opp med operasjoner igjen om ikke så lenge.

Bildet viser en tom sykehusstue.

Utsetter oss for fare

Cathrine og jeg har allerede blitt flyttet til kardiologisk intensiv, men der planlegger de også å gå tilbake til normalen drift uten covid-19-pasienter.

Vi flyttes derfor videre til en sengepost bare noen dager senere.

På sengeposten er pasientene friskere, og det er 14 pasienter innlagt. De har kapasitet til omtrent det dobbelte, så også her merker vi at det ikke lenger er så stort behov for oss.

De andre i teamet, som jobber på andre avdelinger, rapporterer om det samme.

Fremdeles takker de oss daglig for at vi er her, men våre teamledere innser at det er på tide å tenke på å avslutte oppdraget.

Ved å være i sykehuset, og i avdelingen, utsetter vi oss daglig for smitte, og det er ikke forsvarlig å være her lengre enn det er behov for oss.

Bildet viser en navnelapp.

Litt vemodig

Vi vil heller ikke være til byrde for Italia ved å være her lengre enn nødvendig. I møte med sykehusledelsen og andre ledende organer, blir det bestemt at vi skal avslutte en uke før planlagt.

Det er godt å tenke på at vi skal hjem snart. Vi savner selvsagt våre kjære, og begynner etter hvert å bli slitne, men det er likevel litt vemodig også.

Bildet viser mange skilt.

Tøffe avskjeder

Jeg sitter igjen med mange opplevelser og tanker som vil følge meg i lang tid fremover.

Avskjeden(e) er tøff. Først dukker Dalida fra operasjonsavdelingen opp på sengeposten når vi er på jobb. «Dere må bli med meg», sier hun og drar oss med. Paolo, som er avdelingssykepleier på operasjonsavdelingen, har sendt henne for å hente oss.

Han har kjøpt cd med Vasco Rossi til oss, en «smørsanger» som han egentlig ikke liker, men det er en «inside joke», spesielt mellom Cathrine og Paolo.

Vi takker ham varmt, og har ikke hjerte til å si at ingen av oss har cd-spiller …

Etterpå er det bilder og avskjed med hele gjengen.

Når vi går legger Paolo knyttneven over hjertet og sier «grazie», han er tydelig rørt.

Bildet viser Cathrine Aanensen, Paolo og Janecke Engeberg Sjøvold.

Mange som takker

Mandag er siste dag før avreise. Først har vi webmøte med den norske Ambassadøren i Roma. Et offisielt møte som også familien hjemme kan overvære over nett.

Vi er på sykehuset hele dagen, og møter de ulike lederne for en offisiell avtakking og avskjed.

Vi donerer resten av utstyret vårt til sykehuset, og lederne får en flaske norsk akevitt, et lite vikingskip samt en badge vi har fått laget som minne om dette oppdraget.

Vi får alle sammen gaver, og de har forberedt til en lekker lunsj til oss.

Bildet viser medisinsk innsatsteam som spiser lunsj.

Bergamo i hjertet

Paolo kommer også innom for å ta farvel på nytt.

De har også laget en takke film med bilder, musikk og personlige hilsener.

Det er mye vemod og tårer, mange flotte ord og følelser. Vi har fått nye venner og kollegaer.

Vi har fått en helt spesiell plass i hjertet til Bergamo og Bergamo vil for alltid være i våre.

«Vi kommer tilbake», sier vi om og om igjen.

Den beste pastaen

Om kvelden har vi felles middag på hotellet. Taxisjåføren, Andrea, som har kjørt og hentet oss når det har vært behov, kommer med mat fra en restaurant som en venn av ham eier.

Den beste pastaen vi har fått her nede!

Etter middag har Andrea også med en kake, og vi blir så rørt når han åpner boksen. På kaken står det: «Tusen takk alle sammen, fra hjertet».

Andrea og hotellbetjeningen får også en flaske norsk akevitt, og vi takker dem varmt for å ha tatt så godt vare på oss.

Bildet viser en kake.

Solidaritet

Avreisedagen starter tidlig og svært så tunge bager blir båret i bussene.

Vi tar avskjed med det italienske teamet som vi har delt hotell med. De reiser også hjem i dag.

Det er vemodig å reise, men samtidig godt å se at ting bedrer seg såpass, at hjelpen ikke er nødvendig lengre.

På flyplassen blir vi igjen tatt imot av presse og borgermester. Vi skysses raskt og profesjonelt gjennom kontrollen, og får på nytt en takketale som får tårene til å komme.

«Dere har vist oss solidaritet i en svært så vanskelig tid. Bergamo vil aldri glemme det. I dag skal jeg gå hjem og fortelle mine barn denne vakre historien», sa en av dem.

Får strenge restriksjoner

Jeg kjenner jeg er på gråten, også når jeg skriver dette. Jeg føler meg så privilegert som fikk reise hit å hjelpe.

SAS flyr oss hjem igjen også. Det er kun oss om bord og vi sitter på hver vår rad. Denne gang er det flyvertinnene som bruker munnbind…..for å beskytte seg mot oss.

Det er en forsmak på det som venter oss i Norge. Vi har fått strenge restriksjoner for hva vi kan foreta oss på hotellet vi skal bo på i Oslo, og karantenereglene trår i kraft så snart vi setter bena på norsk jord.

Vi kommer fra Lombardia-regionen, nå er det vi som er den store smitterisikoen.

Vi er imidlertid veldig sikre på at vi er friske, alle sammen. Vi har vært nøye med smittevern og passet på hverandre. Jeg har nok aldri vasket hendene så mye eller brukt sånne mengder sprit før. For ikke å snakke om påkledningen på jobb.

To av teammedlemmene har hatt diffuse symptomer på ulikt tidspunkt under oppholdet. Begge ble satt i romkarantene til testsvarene viste negativt. Da ble det jubel og salsadans i fullt smittevernutstyr i korridoren på hotellet.

Bildet viser to i smittevernutstyr som danser.

Datteren sto i veikanten

På Gardermoen lander vi, og er så vidt innom på en passkontroll i den gamle ankomsthallen, før vi blir skysset inn to i to minibusser på vei mot The Hub i Oslo.

På veien står min kjære datter og kjæresten og vinker til oss når vi kjører forbi. De har syklet fra leiligheten sin, bare for å vinke meg velkommen hjem.

Tårene renner der jeg står på kne foran i bussen, og vinker til henne som jeg ikke har sett på over to måneder.

Bildet viser medisinsk innsatsteam tilbake i Norge.

Minister og direktører, og mer pasta

På hotellet får vi hver vårt rom fordelt, over to etasjer som er satt av til oss. Vi får ikke bruke heisen eller være i resepsjonen, og får et mingleområde som er avsperret for andre. Følelsen av å være spedalsk er kraftig til stede.

Det er pressekonferanse med ledelsen og enkelte intervjuer etterpå. Helseminister Bent Høie kommer og takker oss personlig for innsatsen, det samme gjør direktøren i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og direktøren i Helsedirektoratet.

På middagen blir vi plassert på hvert vårt bord, men det er vi vant med, vi har sittet sånn i ukevis.

På bordet står det en forrett: pasta!!!! Heldigvis er det bare en spøk, vi har nemlig spist vår andel av pasta for lang fremtid.

En liten konsert

Vårt kjære teammedlem, Bjarte Askeland, har også en stor overraskelse på lager. Han har snakket med en venn, som kommer og har intimkonsert for oss.

Han er ikledd samme type beskyttelsesutstyr som vi har brukt i flere uker, så vi ser ikke hvem det er med en gang. Overraskelsen og gleden er stor når han kler av seg! Sondre Lerche!

Bildet viser Sondre Lerche.

Blir testet

Neste dag er det testing av alle teammedlemmene. Vi testes for koronavirus, MRSA og eventuelt antistoff mot koronaviruset.
Om kvelden like etter middag får ALLE beskjed om at vi er negativ! Vi er ganske stolte og glade!

Vi samles i møterommet for nok en overraskelse, og blir veldig glad da det viser seg å være et knippe kjente personligheter som har sendt en velkommen hjem-hilsen til oss.

Nå er hjemreisedagen kommet, og jeg kan knapt vente til jeg er i armene til min mann.

Dette har vært et tøft og annerledes oppdrag. Minnene vil nok sitte i lenge.

Det har også vært en spesiell opplevelse, og den har beriket meg med erfaringer, gode minner og nye venner og kollegaer.

Jeg gleder meg til å sitte på en fortauskafé i gamlebyen i Bergamo og drikke vin med Christina, Paolo, Dalida og alle de andre.

Andrà tutto bene!
Alt blir bra!

Bildet viser en tegning

Anestesisykepleier Janecke Engeberg Sjøvold er med i det norske medisinske innsatsteamet som er i Italia for å bistå i koronakrisen.

Hun skriver reisebrev til Sykepleien. Hun publiserer også disse på sin egen blogg: forfatterwannabe

Les alle Janecke Engeberg Sjøvolds reisebrev her:

De VISSTE! Og vi var ventet!

Vi lover å komme tilbake når koronamarerittet er historie

Det er nå de kan gråte

Nok en sorgfull familie i Bergamo …

Det er nå vi kan bli syke

Tomt i avdelingen

Bare reiselystne nordmenn?

Ny avdeling og triste nyheter

En slags hverdag … med mange inntrykk

Vi skal hjem

Les også blogg fra akuttsykepleier Kaja Flatøy i medisinsk innsatsteam: Mitt møte med Bergamo, Italia

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse